Etappe 6: Istanbul – Constanta (190 nm)

Istanbul must beyond doubt be considered a definite climax (maybe the biggest) so far! Especially the Machinist liked the spot so much that on the second day, decided to disembark Remar and make a new home in this metropole. Eventually that wish stayed unfulfilled, as the Machinist (at closer inspection) found that the whole crew was missing valid visas, since all had been checked out of Turkey as early as in Kusadasi. Without the proper paperwork, neither of us wanted to risk staying, and in a hurry, decided to sneak out of the harbour, up the Bosporus and out of Turkey, shielded by the dark night.

Istanbul må uten tvil sies å ha vært et definitivt høydepunkt (om ikke det største) så langt! Spesielt likte fyrbøteren plassen så godt, at han den andre dagen bestemte seg for å mønstre av Remar og bosette seg i metropolen. Det ble imidlertid med planene, ettersom fyrbøteren (ved nærmere ettersyn) fant ut at hele mannskapet manglet gyldig visum, siden de alle hadde stemplet ut av Tyrkia allerede i Kusadasi. Uten gyldig oppholdstillatelse tok ingen av oss lenger sjansen på å bli igjen, og i all hast, bestemte vi oss for å snike oss ut av havna, opp Bosporos og ut av Tyrkia, i ly av nattens mulm og mørke.

Somewhat delayed (due to a slightly misplaced dishwashing brush on deck) we left Istanbul as twilight arrived, as the prayer calls echoed across the city, and the sun set among the minarets of the Blue Mosque. The first part of this section was marked by strong current against us (but it weakened quickly after passing the first of the two big bridges that connect Europe and Asia), extremely much traffic (to a significant degree composed by stinking rich land lubbers equipped with a bit too much horsepower below decks), very poor visibility (which may be related to the fact that it was dark) and an unruly rockabilly saloon ship that patroled back and forth in the strait , with Great Balls of Fire howling ffrom the juke box and a herd of hip wagging rockabilly maniacs on deck.

Etter en noe forsinket avgang (grunnet en noe feilpassert oppvaskbørste på dekk) forlot vi Istanbul i skumringen, mens bønneropene gjallet over byen, og solen gikk ned mellom minaretene på den Blå Moské. Den første delen av etappen bar preg av sterk motstrøm (selv om denne gav seg raskt etter at vi hadde passert den første av de to store broene som forbinder Europa og Asia), ekstremt mye trafikk (ikke minst fra styrtrike landkrabber med litt for mange hestekrefter under dekk), meget dårlig sikt (kan ha noe å gjøre med at det var mørkt) og et ustyrlig rockabillysalongskip som patruljerte frem og tilbake over stredet, med Great Balls of Fire ulende fra jukeboksen, og en skokk hoftevrikkende rockabillygærninger på dekk.


















Sultanahmet Camii (the Blue Mosque, to the left) and Ayasophya dwarf even this city.
Sultanahmet Camii (den Blå Moske, til venstre) og Ayasophya ruver selv i denne byen.


















Night falling on Istanbul. The Machinist has for once emerged from the machine room to savour the astonishing wiew.
Natten senker seg over Istanbul. Fyrbøteren har for en gangs skyld tatt turen opp fra maskinrommet for å nyte den fabelaktige utsikten.


















On our way through the Bosporus. Stein is scouting carefully for something that isn't there.
På vei gjennom Bosporos, Stein speider aktsomt etter noe som ikke er der.


Having followed the European side of the (definitely sight worthy and intensely partying) strait for a couple of hours (by engine) we exited Bosborus around midnight. Here we immediately (in spite of the rumours of the anything else, and once and for all) were able to conclude that the Black Sea is actually black. But any wind was not to our disposal, and even though the Skipper had been secretly hoping for some really nasty weather, we had to go by engine most of the crossing, which took a bit less than two days and nights. The last night however we (to our astonishment, and for the first time since Remar was put to sea in Kusadasi) had down wind, which we of course had to celebrate with a luke warm Efes.

Etter å ha fulgt den europeiske siden av (det absolutt severdige og svært så festpregede) stredet i et par timer (for motor) passerte vi ut av Bosporos rundt midnatt. Her kunne vi med en gang (tross alle rykter om noe annet, og en gang for alle) slå fast at Svartehavet faktisk er svart. Vind måtte vi imidlertid klare oss uten, og selv om skipperen lenge hadde gått og håpet på skikkelig uvær, ble vi gående for motor nesten hele overfarten, som tilsammen tok i underkant av to døgn. Den siste natten fikk vi imidlertid (til vår store overraskelse, og for første gang siden Remar ble sjøsatt i Kusadasi) medvind, noe vi selvfølgelig måtte feire med en lunken Efes.

Apart from sleeping (wich consumed a significant part of the time during the crossing) the days have passed spreading on deck, scaring the shit out of each other with the fog horn and shove various unhealthy stuff, both both chewy and fluid, down our throats. In the nights we sat on deck, looking at the stars, humming and listening to old Erik Bye tunes. The Skipper on the other hand, has mostly been lying in despair, sobbing in his (progressively more unpresentable) Skipper cabin, while sorely longing for his dear Feride, who he (as the sea hog he is) had to leave behind in Istanbul. Luckily we have also had the opportunity to work out some on board, since the cooling water pump has started leaking like an inkontinent hippo and the engine driven bilge pump capitulated as early as the Bosporus, which has made the crew on turns, every second hour, have had to stand on all four and pump by hand, until entirely overcome by cramps and frustrations.

Foruten å sove (hvilket det ble en del av under overfarten) har dagene gått med til å slange seg på dekk, skremme livskiten ut av hverandre med tåkeluren og dytte i oss diverse usunnheter, både i fast og flytende form. Om nettene har vi sittet på dekk og sett på stjernene og nynnet til gamle Erik Bye-viser. Skipperen, på sin side, har for det meste av tiden har ligget fortvilt og hulket i sin (etterhvert meget lugubre) skipperlugar, mens han sårt har lengtet etter sin kjære Feride, som han (som den sjøulk han er) måtte forlate i Istanbul. Heldigvis har vi også fått trimmet litt om bord, ettersom kjølevannspumpa har vist seg å lekke som en inkontinent flodhest, og den motordrevne lensepumpa kapitulerte allerede i Bosporosstredet, hvilket har medført at mannskapet etter tur, annenhver time, har måttet gå ned på alle fire og pumpe for hånd, til både krampa og frustrasjonen har tatt oss.


















Open ocean on all sides. Mathias leads Remar with a steady Machinist hand.
Åpent hav på alle kanter. Mathias fører Remar med stødig fyrbøterhånd.


















The Boatswain alowing himself a little nap under the evening sun.
Båtsmannen unner seg en dupperav i kveldssolen.























The Machinist enjoys a "dish of the day" on deck.
Fyrbøteren nyter en dagens på dekk.























Stein and Mathias find the meaning of life, for once we're going down wind.
Stein og Mathias finner meningen med livet, for en gang skyld med vinden i ryggen.


















Morning glory. Rise and shine!
Morgenstund har gull i munn!

On our way in to Constanta (pronounced Kånstantza, and should not be confused with Costanza), with dolphins dancing around the bow, we also took (due to a bit of a mistake) a quick visit into the absurdly huge commercial harbour (the molo is bigger than Denmark) which must be a result of mr Ceaucescu's gigantomania. Eventually however, we made our way to the leisure craft harbour, which was also fairly large, but compared to the commercial harbour, looked so small on the map that we didn't believe we could get in there. Finally we were able to dock, and put our sour feet ashore.

På vei inn til Constanta (som uttales Kånstantza, og som ikke må forveksles med Costanza), med delfiner dansende rundt baugen, tok vi også (ved en liten feiltakelse) en sviptur innom den absurd store frakteskipshavna (bare moloen er større enn Danmark) som nok må være et resultat av gigantomanien til herr Cheausescu. Til slutt fant vi imidlertid frem til småbåthavna, som også var relativt stor, men som sammenlignet med fraktehavna var så liten på kartet at vi ikke trodde vi kunne komme inn der. Endelig fikk vi lagt til, og satt de sure føttene våre på land.























Stein pumps it up, no easy task.
Stein pumper jernet, ingen enkel jobb.























Mathias bubbling with joy after having put the seven seas (at least three of them) behind him for now.
Mathias sprudler av glede etter å ha lagt de syv hav (i alle fall tre av dem) bak seg for denne gang.

In Constanta we will according to plan meet Florin, a Rumenian se hog (and friend of a friend of Stein) who will help us negotiate with the lokal Rumenian mafia for a lease to pass by the channel which will lead us onto the Danube (the actual river mouth is some distance further north). Since this also marks the end of ocean passages for now (at least until we emerge at Lübeck or thereabout), we end this chapter of the blog with another tune from the Machinists Erik Bye collection:
(Lyrics in Norwegian. Hard to translate. It's a romantic song about an old fisherman alone in his boat,with a good catch, heading for the distant shore in the early morning sun , being breathtaken by the beauty of the many rocky islands floating like mirages on a shiny quiet ocean.)

I Constanta vil vi etter planen møte Florin, en rumensk sjøulk (og bekjent av en bekjent av Stein) som skal hjelpe oss å forhandle med den lokale rumenske mafiaen om fritt leide langs kanalen som leder oss inn på Donau (selve innløpet befinner seg et stykke lenger nord). Og siden dette også markerer slutten på havetappene for denne gang (i alle fall frem til vi kommer ut ved Lübeck eller der omkring), avslutter vi dette kapittelet i bloggen med nok en vise fra fyrbøterens Erik Bye-samling:

I hildringstimen er det godt å seile,
En kaffekjeft og stump med serrop på.
Du åpner med et smell ditt rorhusvindu,
og stikker nesa ut og snuser mot det blå.

Ja, se den gamle gullsmed, morgensolen,
har atter hamret havet til et fat.
Der skaperen med ødselhet har drysset,
en håndfull holmer som nå bader i karat.

Å, se mot størbord gjennom hildringsdisen,
de fjerne øyer svever. Fjell kan fly!
Nå aner du hva salig Adam skuet,
da han ble purret ved det aller første gry.

I slikt et lys da blir alt mørkt et minne.
Du hviler hånden rolig mot ditt ratt,
og gnukker tommelen mot midtskipsmerket,
og vet for denne gang din kurs var riktig satt.

Du møter kuttere på vei mot feltet,
et solbrunt fjes som spøtter brunt i le.
En fiskerneve hilser fra et rorhus,
og gjør din glade hjemreis dobbelt rik ved det.

For enda er din skute langt av landet,
men aldri var deg mennesket mer nært,
en nettopp nå i denne gyllne time,
som lar deg fatte alt du har, og holder kjært.

I hildringstimen er det godt å seile,
og favne lys til kraft for blod og ben.
Og vite at de netter som skal komme,
så fins en kurs imot et land av sand og sten.

From Istanbul with love!

We'll state once and for all: Istanbul is a city which rightfully can label itself a world metropole. And it's a fantastic city! It lies where two continents meet, two oceans meet and 3 of the really big rivers pass. Not only has it got a history that hammers London, Paris and New York deep down into their rubber boots, but both the people (that is the Turks), the architecture (you'd search in vain to find anything resembling this multitudinous patchwork!) and the landscape (hills and fjords and straits and oceans and whatnot!) witness of a vibrantly alive and organic city, where the new is built on top of the old, architectonically (like wooden houses from the 17th century built on top of 2000 years old fortress walls) as well as socially (have tea with a Turk!). The result is a cultural and social melting pot which seems extremely modern, but still ancient and full of traditions (they even kept some Viking culture from 1000 years ago). And not to mention, the food!

For å slå det fast med en gang: Istanbul er en by som med rette kan kalle seg en verdensmetropol. Og det er en fantastisk by! Den ligger der to verdensdeler møtes, to hav møtes og 3 av de helt store elver løper ut. Ikke bare har byen en historie som banker London, Paris og New York ned i slagstøvlene, men både mennesker (tyrkerne altså), bebyggelsen (makan til mangfoldig lappverk skal du lete lenge etter!) og beliggenheten (bakker og fjorder og stred og hav og det er ikke måte på!) vitner om en høyst levende og organisk by, hvor det nye bygges oppå det gamle, arkitektonisk (som trehusbebyggelse alla Risør bygget på 2000 år gamle festningsruiner), så vel som sosialt (drikk te med en tyrker!). Resultatet er en kulturell og sosial smeltedigel som fremstår som ekstremt moderne, men allikevel eldgammel og tradisjonsrik (litt vikingkultur har de også). For ikke å snakke om maten!

Most of our stay in Istanbul however, was spent nurturing the love life of the Skipper, which during the two last days can be said to have taken on a new and agile twist. Already as we arrived in Istanbul tuesday evening, Stein received an SMS text message from Feride, a girl he got closer aquainted with in Kusadasi (and who has previously been seen in photos with her friend, Dilek, on the forward deck of Remar, posing in Hollywood plastic Viking helmets and high heels). This girl (who the Skipper apparently has corresponded vigorously with by means of SMS lately) (partly behind the backs of the rest of the crew), uttered in this SMS a burning desire to meet the Skipper (and the rest of the crew) immediately, which the Skipper with no delay (and on behalf of himself and the rest of the crew) accepted.

Det meste av oppholdet i Istanbul har imidlertid gått med til å pleie skipperens kjærlighetsliv, som i løpet av de to siste dagene kan sies å ha tatt en ny og spenstig vending. Allerede idet vi ankom Istanbul tirsdag kveld, mottok nemlig Stein en tekstmelding fra Feride, en pike han stiftet nærmere bekjentskap med i Kusadasi (og som tidligere har blitt avbildet med sin venninne, Dilek, på Remars fremre dekk, poserende i hollywoodvikinghjelm og høye hæler). Denne piken (som skipperen åpenbart har korrespondert heftig med på sms den siste tiden) (delvis bak ryggen på resten av mannskapet), ytret i denne tekstmeldingen et brennende ønske om å møte skipperen (og resten av besetningen) omgående, noe skipperen umiddelbart (og på vegne av seg selv og resten av mannskapet) takket ja til.


















A tender rendezvous, which didn't end anytime soon...
Et ømt gjensyn, som ikke var over med det første…


With no sort of scruples (which he for that sake never has been equipped with) the Skipper dragged the Machinist and the Boatswain (who then just had laid their worn bodies down for a much needed rest, after a long and laborious trip from Sarköy (though the Machinist actually seems to have slept the whole trip, but the Boatswain on the other hand had been victim to second degree burns on most of the area below the belt, due to his somewhat promiscuous sun bathing on deck earlier that day)) with him to meet Feride and Dilek (Turkeys more proper versions of Paris Hilton and Nicole Richie) as well as Funda ( a girl that we at first thought was third girlfriend, invited for the company, to make numbers match, and her looks sure did), who we soon were told was an interpretor, who the Skippers sweetheart (tat is Feride) had hired to translate her own and the Skippers love declarations, since she speaks no English (or Norwegian for that sake) , and the Skipper at his best mostly is limited to ordering beer in Turkish.)

Uten skrupler (noe han forsåvidt aldri har vært utstyrt med) slepte skipperen fyrbøteren og båtsmannen (som just hadde lagt seg ned for hvile sine forslitte kropper, etter en lang og strabasiøs tur fra Sarköy (fyrbøteren hadde vel egentlg ikke gjort annet enn å sove hele turen, båtsmannen hadde derimot pådratt seg andregrads forbrenning under store deler av beltestedet, som følge av sin noe promiskuøse solbading på dekk tidligere på dagen)) med seg for å møte Feride og Dilek (Tyrkias svar på Paris Hilton og Nicole Richie) samt Funda (en pike som vi først trodde var en tredje venninne, invitert med for selskapets skyld (fem hjul på vogna funker dårlig i slike sosiale sammenhenger), men som etter kort tid viste seg å være en innleid tolk, som skipperens flamme (altså Feride) hadde hyret inn for å oversette sine egen og skipperens kjærlighetserklæringer, siden hun selv ikke kan et kvekk engelsk (eller norsk for den saks skyld), og skipperen strengt tatt ikke kan annet enn å bestille øl på tyrkisk).

With the three girls, we were (all six of us) transported (in Ferides 5 seat car (which would fit perfectly in "the Fast and the Furious"), which apparently is quite OK in Turkey, since not even the Police reacted (maybe shocked by such beautiful girls with matchng ugly boys) when they stopped us to check if we were drunk drivers) to the Taxim area (which alledgedly is where it (whatever that is) happens) where we were led into a very exclusive cocktail bar at the top of a roof terrace, with a view over the Bosporus Strait, the Golden Horn and the towers and shimmering lights of probably the most beautiful city in the world. Any other skyline would be ashamed by its own puny looks in this company. There we were served outrageously expensive drinks together with half sensored (Funda did luckily have a hint of decency) translations of the sticky cliche conversation. It all developed further on wednesday, when the Machinist and Boatswain again were taken by surprise and thrown into a taxi that took them to a small "water hole" at the Asian side of the city. Here the Skipper (love intoxicated) decided to (as the infidel he is) to make an amorous initiative, and kneel before his loved one, true enough without a ring, but with a gigantic pink and purple balloon heart.

Sammen med de tre pikene, ble vi (alle seks) fraktet (i Ferides femseters automobil (som hører hjemme i the Fast and the Furious), hvilket tydeligvis er helt greit i Tyrkia, siden ikke engang politiet reagerte (kanskje sjokkert av slike vakre piker med matchende stygge gutter) da de stoppet oss i promillekontroll) til bydelen Taksim (som visstnok er der det (hva nå det er) skjer) der vi ble geleidet inn på en meget eksklusiv cocktailbar øverst på en takterrasse, med usikt over Bosporosstredet, det Gyldne Horn, og tårnene og de glitrende lysene av antagelig verdens vakreste by. Hvilken som helst skyline ville skamme seg over sitt stusselige utseende i dette selskap. Der ble vi servert hinsides dyre drinker sammen med halvsensurerte (Funda hadde tross alt snev av avanstendighet) oversettelser av skipperens og hans flammes klissete og klisjefylte konversasjon. Det hele utviklet seg videre på onsdag, da fyrbøteren og båtsmannen på ny ble overrumplet og kastet inn i en taxi som tok dem til et lite vannhull på den som asiatiske siden av byen. Her bestemte skipperen seg (i sin kjærlighetsrus) for (som den vantro han er) å gjøre et amorøst fremstøt, og gå ned på kne for sin kjære, riktignok uten ring, men med et gigantisk rosa og fiolett ballonghjerte.























The Skipper with his chosen one. The Machinist lurking in the background.
Skipperen med sin utkårede. Fyrbøteren luskende i bakgrunnen.


















Mathias, here with Funda and Dilek, two Turkish Delights.
Mathias, her med Funda og Dilek, to Turkish Delights.


It was all solemnly celebrated in a local gipsy night club with rakı and spasm dance until way beyond closing hours. The evening ended with bringing Ali (an architect who likes to design factories, but mostly spends his time strolling about in Florence) and Setche (a stranded Pirate girl / princess from Kamerun, who decided to hitch hike with us to Romania, but who (drunk as she was) disappeared in the night, never to be seen again) to what we first believed to be a student party, but showed out to be a park bench, where the interpreter intended to take a nap before going to a lecture early next morning. The rest of the night thus was spent getting closer aquainted with Derrik, a dirty stray dog who enjoyed being scratched on the neck (and anywhere else), and a kitten that hated Derrik.

Det hele ble høytidelig feiret på en lokal sigøynernattklubb med rakı og spasmedans til godt etter stengetid. Kvelden endte med at vi tok med oss Ali (en arkitekt som liker å tegne fabrikker, men for det meste tilbringer tiden med å tusle rundt i Firenze) og Setche (en strandet piratpike / prinsesse fra Kamerun, som bestemte seg for å haike med oss videre til Romania, men som (full som hun var) forsvant i natten for aldri å ha blitt sett igjen) til det vi først trodde var et studentparty, men som viste seg å være en parkbenk, der tolken hadde til hensikt å duppe av før hun gikk på forelesning. Resten av natten gikk således med til å stifte nærmere bekjentskap med Derrik, en møkkete løshund som likte å bli klødd i nakken (og alle andre steder), og en kattunge som hatet Derrik.


















Land leave in Istanbul. The gipsy club got us this way in 2 minutes. Go Gipsy!
På landlov i Istanbul. Sigøynerklubben fikk oss sånn på 2 minutter. Heia Sigøynere!


















Interpreter, machinist, kebab chef and architect.
Tolken, fyrbøteren, kebabkokken og arkitekten.























Hoboe.
Fant.


Additionally, we had time to spend a day as tourists in Istanbul, which is way less than this city deserves, but still was just enough to experience Grand Bazar (must deserve the title of one of the oldest (and still biggest) shopping malls in the world (established in 1461) (the Machinist bought the same hat his grand father once had)), Ayasophia (Hagia Sophia, the previously Constantine cathedral that already a thousand years old was transformed to mosque in the 14th century after the city was conquered, and still stands tall featuring one of the worlds largest domes of 54 metres across, but now is a museum) and Sultanahmet Camii, the Blue Mosque (which is actually only blue on the inside), and build a general impression of this city, which easily can be summed up by the following: A visit is most strongly recommended!

I tillegg til dette har vi også rukket å tilbringe en dag som turister i Istanbul, hvilket på langt nær er hva denne byen fortjener, men som akkurat holdt til å oppleve Grand Bazaar (som må kunne kalles et av de eldste (og fremdeles største) shoppingsentrene i verden (etablert i 1461) (fyrbøteren kjøpte seg maken lue som bestefar)), Ayasophya (Hagia Sophia, den tidligere Constantinske katedralen som allerede tusen år gammel ble ombygget til Moskè på 15hundretallet, etter at byen ble erobret, og fremdeles står stolt med en av verdens største domer 54 meter tvers over, men i dag er museum) og Sultanahmet Camii, den Blå Moskéen (som i virkeligheten bare er blå på innsiden), samt danne oss et generellt inntrykk av byen, som kort kan oppsummeres med følgende: Et besøk anbefales på det sterkeste!























Mathias tries to interpret a map he's drawn himself.
Mathias prøver å tyde et kart han har tegnet selv.


















Grand Bazaar. A delightful chaos! (Notice Stein who strolls in the background texting Feride)
Grand Bazaar. Et herlig kaos! (Merk Stein som tusler i bakgrunnen og tekster med Feride)


















Sultanahmet Camii (or the Blue Mosque if you like)
Sultanahmet Camii (eller den Blå Moskéen om du vil)
























Stein and Mathias being guided by a seasoned freelance guide who likes to repeat himself, maaaany times!
Stein og Mathias blir vist rundt av en vellagret freelanceguide som liker å gjenta seg selv, maaange ganger!


















Room for contemplation: Stein is shutting up (in the name of decency) for the first time since he left Oslo.
Rom for ettertanke: Stein holder (i anstendighetens navn) kjeft for første gang siden han forlot Oslo.

Etappe 5: Sarköy - Istanbul (98 nm).

After having found the long sought for oportunity to fill our diesel tanks in Sarköy, and spending about 19 good hours upwind across the Marmara Sea, we have finally reached Istanbul. In spite of being the longest single distance covered so far, it's also been one of the fastest.

Etter å ha funnet den lenge ettersøkte mulighet til å fylle diesel i Sarköy, og ha brukt sånn ca 19 gode timer på kryss over Marmarahavet, er vi endelig fremme i Istanbul. Til tross for at dette har vært den lengste tilbakelagte distansen så langt, har den også vært en av de raskeste.

The trip had an all but easy start though, as first the water pump, just a few minutes after leaving Sarköy, turned uncooperative to the degree that it fell completely off the engine (which may be related to the that freakin' rattle noise it had been making). For more than an hour Remar was drifting aimlessly (but not totally out of control) on the Marmara Sea, while the crew (mostly the Skipper) tried to make new parts to attach it again by means of the extremely high tech tool kit we are equipped with. (The Boatswain was at this time unable to concentrate on anything but the newly grilled chicken he'd just bought in Sarköy, and the Machinist ate beans). After having consumed his broiler however, the Boatswain had to go to the loo (which isn't too unusual). Having completed the intendet task at the named site, by some glitch he managed to pump the flush water not down into the bowl and out, but up into his own face, which made decent words totally disappear from Oles vocabulary, (without in any way affecting the number of words uttered) and initiated a frenzy to rinse the sewage, and the last remains of the chicken, off himself by jumping into the sea, there being met by a couple of dolphins that had arrived to say hello, but quite abruptly decided to hurry off having wiewed (and smelled) the naked swearing Boatswain.

Turen startet imidlertid alt annet enn smertefritt da først vannpumpa, kun få minutter etter at vi forlot Sarköy, slo seg vrang i den grad at den falt helt av motoren (som kan ha en en sammenheng med at den skranglet så jævlig). I over en time drev Remar uten mål og mening (dog ikke uten kontroll) rundt på Marmarahavet, mens mannskapet (for det meste Skipperen) prøvde å lage nye deler for å feste den igjen med det ekstremt høyteknologiske verktøyet vi har om bord (båtsmannen klarte på dette tidspunkt ikke konsentrere seg om annet enn den nygrillede kyllingen han hadde kjøpt i Sarköy, fyrbøteren spiste bønner). Etter å ha fortært sin broiler måtte båtsmannen imidlertid på do (hvilket ikke er så rent uvanlig). Der klarte han til alt uhell å pumpe spylevannet ikke ned i skålen og ut, men opp i sitt eget ansikt, noe som umiddelbart fjernet alle anstendige ord fra Oles vokabular, (uten at det på noen måte gav færre ord) og igangsatte et stort hastverk med å prøve å vaske kloakken, og de siste restene av kyllingen, av seg ved å hoppe til sjøs, hvor han ble møtt av et par delfiner som var kommet opp for å hilse, men som temmelig kvikt forsvant ved synet (og lukten) av den nakne bedritne bannende båtsmannen.


















Finally we got diesel! We asked for diesel, and it came, a bit too much maybe, but what a service!
Endelig fikk vi diesel! Vi spurte etter diesel, og det kom, litt mye kanskje, men hvilken service!


















Ole found what he likes more than anything else in the world (assuming that the world momentarily is limited to what Ole is able to smell, and things like beer or girls aren't close enough to make that probable), grilled chicken!
Ole fant det han liker aller best i hele verden (dersom man forutsetter at verden for anledningen er begrenset til det Ole kan lukte, og f.eks øl eller jenter ikke er nær nok til at det er sannsynlig), grillet kylliıng!


















The Skipper has given up on the manual swivel drill. The electric drill almost works.
Skipperen har gitt opp å bruke hjulvispdrillen. Den elektriske drillen virker nesten.


Having gotten the water pump back in working condition and position (honours to the Skipper for that) and being able to set course to the northeast, later north (by engine and as close to shore as possible) we met straight head winds (of course), a freaking strong head current and annoying current induced choppy waves that we were unable to progress even the slightest bit. We struggled on inch by inch for many hours. We were given strong recommendations to follow the northern coast closely to avoid some of the current and build altitude. However it turned out that, as so often before, one should do the oposite of what is recommended (unless some very fat man said it, of course).

The release came by turning east off shore to the open sea, heading for the north end of Marmara Island. With all sails set and the engine running (to keep the tempo up) both wind shift and speed came, the waves got more relaxed and as the current, they soon disappeared, and before we knew it, we were in Istanbul! This perseption must have been especially strong with the Machinist, who during that night mainly proved his sleeping capabilities, by sleeping continuously for 12 hours, in a machine room, without ear plugs, while the helm was held by the Skipper and Boatswain (who according to the Machinist is a mad man, preferring to sail in the night, alone and preferably naked).

Etter at vannpumpa igjen var på plass (all ære til Skipperen for det) og vi på nytt kunne sette kursen mot nordøst, senere nord, (for motor langs land), møtte vi så helvetes mye motstrøm, motvind (selvfølgelig) og plagsom strømlaget skvalpesjø at vi rett og slett ikke kom oss av flekken (og den er ikke stor, særlig ikke i Marmarahavet). Vi klorte oss oppover millimeter for millimeter i timevis. Man blir her sterkt anbefalt å følge tett på nordre kyst for å slippe litt strøm, og bygge høyde. Imidlertid viste det seg, som så ofte før, at man bør gjøre det motsatte av det man blir anbefalt (om ikke det ble sagt av en eller annen skikkelig feit mann, selvfølgelig).

Det hele løsnet da vi satte seil og krysset østover ut fra land til åpen sjø, mot nordspissen av Marmaraøya. Med alle klutene til topps og motoren i gang (for å holde tempoet oppe) kom både vinddreiningen og farten, bølgene ble jevnere og strømmen borte, og før vi viste ordet av det var vi i Istanbul! Denne opplevelsen deles nok ikke minst av fyrbøteren, som i løpet av natten definitivt har bevist sitt sovehjerte, ved å sove sammenhengende i 12 timer, i et maskinrom, uten ørepropper, mens roret ble ført av Skipperen og Båtsmannen (som ifølge Fyrbøteren er en gal mann, som best liker og seile om natten, alene og helst naken).



















Tennant on Remar for the last 10 years, the dead bat Murat.
Remars leieboer de siste 10 årene, den døde flaggermusen Murat.



















Skipper and Boatswain making ready to conquer Miklagard. (The Viking name for Istanbul.)
Skipper'n og båtsmannen gjør seg klare for å innta Miklagard.


The approach to Istanbul thus became triumphant, at good speed, sunbathing on deck (wearing only Viking helmets) paying our respects to a nearby passing city ferry (presenting arms, in the previously described attire) and a great breakfast made at an angle. Now however, in harbour, the authors are sick and tired of spawning dry funnyness and would greatly prefer an Efes to sitting in front of a computer. The crew now looks forward to playing tourists a few days in the big city, before we continue our voyage across the Black Sea, (insh Allah).

Innseilingen til Istanbul ble således en triumfferd, med god fart, solbading på dekk (kun iført vikinghjelm) hilse høytidelig på en passerende byferge (stram militær hilsen, i det tidligere beskrevne antrekk) og en bedre frokost laget i vinkel. Nå er undertegnede imidlertid lei av å lire av seg tørre vittigheter og har mer lyst på en Efes enn å sitte foran en datamaskin. Mannskapet ser nå frem til å leke turister et noen dager i storbyen før vi fortsetter vår ferd videre gjennom Svartehavet, (insh Allah).























The approach to Istanbul. The Machinist has awoken.
Innseiling Istanbul. Fyrbøteren har våknet.

Etappe 4: Canakkale - Gerlibolu - Sarköy (50 nm)

After nearly 24 hours in Canakkale (which is supposed to lie 25 km north of reportedly is Troja (but we think it's just a hoax)), getting a bit of rest, good food (served by e very sweet Turkish girl, whom we all got slightly taken by), a few cold Efes (at something that (apart from rising from the pavement rather than going down from it) could resemble a Norwegian student pub) and a corn bar, Remar headed on north along the Dardanelles (the straith connecting the Aegean and the Marmara Sea). Due to problems even with Mathias' Visa card, or a "glitch" on Visas behalf (may the Visa guys burn!) 1000 local currency stuff were drawn from his account, which was unfixable on the run, even utilizing the worst language we three in combination know (which is no small amount) to the banker in Norway, we were not able to get much Diesel here either.

Etter et lite døgn i Canakkale (som skal ligge 25 km nord for det som etter sigende skal være Troja (men vi tror det er bare jug)), med litt hvile, god mat (servet av en meget søt tyrkisk pike som vi alle ble litt betatt av), noen kalde Efes (på noe som (bortsett fra at den gikk oppover og ikke nedover) kan minne om en sliten norsk studentpub) og en kolbe mais, gikk Remars ferd videre nordover langs Dardanellene (stredet som forbinder Egeerhavet og Marmarhavet (som vi allerede har vært inne på egentlig syns vi ikke Marmarahavet egentlig fortjener å bli kalt et hav)). Som følge av problemer med visakortet til Mathias (må de visa-folka brenne!) ble 1000 lokale gærninger trukket fra kontoen hans, som ikke lot seg fikse på sparket, selv ved hjelp av det værste språket vi tre i kombinasjon kjenner (som ikke er småtteri) til bankmannen i Norge, hvilket førte til at vi heller ikke her fikk fylt dieseltanken opp i særlig grad.


















Remar, with 2/3 of the present crew (a mean Skipper and glomy Boatswain), docked at the harbour in Canakkale.
Remar, med 2/3 av det nåværende mannskap, (en olm Skipper og bister Båtsmann) fortøyd ved havnen i Canakkale.



















A retired horse from Hollywood, last seen in Wolfgang Petersens film ”Troy” from 2004.
En pensjonert hest fra Hollywood, sist sett i Wolfgang Petersens film ”Troy” fra 2004.


Finally we anyway got moving. The big challenge proved to be (as our filthy rich boar neighbours from Cesme of course already pointed out) the sound lying a couple of nautic miles up from Canakkale. Here the Dardanelles turn suddenly from heading North (from our perspective), while the water masses do the oposite. With a heading current of about 5 knots, head wind (of course!) and the engine running full steam, we worked step by step, in the early morning hours, at a crawling speed, (and we think of the kind of crawling observed when extremely intoxicated) until we found a slight reduction in current on the east (and pretty far above) the sound, and were able to lower the engine revs to a non explosion threatening level.

Omsider kom vi oss i alle fall av gårde. Denne etappens store utfordringen viste seg (som våre styrtrike båtnaboer fra Cesme selvfølgelig allerede hadde rukket å påpeke) å være sundet som ligger et par nautiske mil nord for Canakkale. Her svinger Dardanellene brått fra mot nord til mot øst (fra vårt perspektiv), mens vannmassene gjør det motsatte. Med en motstrøm som ikke likner grisen (opp mot 5 knop!), motvind (selvfølgelig) og motoren på full guffe, jobbet vi oss, i løpet av de tidlige nattetimene, videre i krabbefart (og da snakker vi en sånn liten krabbe en som man fiska på brygga med blåskjell og snor når man selv var liten) helt til vi fant bakevja på øst- og (et godt stykke på) oversiden av sundet, og kunne senke turtallet ned til et ikke-eksplosjons-truende nivå.


















A small informal celebration on deck, after passing the sound just north of Canakkale.
En uhøytidelig liten feiring på dekk, etter at vi har passert sundet rett nord for Canakkale.


The rest of the first part of the stage went surprisingly well, still by engine, and close to the east shore of the Dardanelles. Since we had still not gotten hold of diesel, the need was still quite pressing, and as we (a bit into the morning) approached Geribolu (a small village situated on the north side of the sound, at the opening into the Marmara Sea, 25 nautical miles north east of Canakkale, (and that according to the GPS navigator was supposed to have a harbour that could supply diesel)), we chose to go across the sound (which in reality meant going zig zag between a million tankers going in and out of the Dardanelles) and enter Geribolu (or Gallipoli if you like, but we choose to use the Turkish name of the village).

Resten av den første delen av etappen gikk overraskende greit, fremdeles for motor, og tett ved land på østsiden av Dardanellene. Siden vi ennå ikke hadde fått tak i diesel var behovet fremdeles prekært, og da vi (litt utpå morgenkvisten) nærmet oss Geribolu (en liten by som ligger på nordsiden av sundet, ved åpningen til selve Marmarhavet, 25 nautiske nordøst for Canakkale, (og som ifølge GPS-navigatoren skulle ha en havn som visstnok kunne tilby fylling av diesel)), valgte vi å krysse sundet (hvilket i praksis ville si å gå i sikksakk mellom en million tankere og containerskip på vei inn og ut av Dardanellene) og gå inn til Geribolu (eller Gallipoli om du vil, men vi velger å bruke det Tyrkiske navnet på byen).


















Sunrise in the Dardanelles.
Soloppgang i Dardanellene.


Geribolu is in our opinion an incredibly charming little village (even though we will readily point out that most normal people would find it straightly unappetizing), with a tiny dirty fishing harbour containing a lot of small fishing vessels, fish, fishers, small two storey (and occationally quite ready to collapse) wooden houses, narrow alleys, and a load of local soup kitchens (serving what would turn out to be a specialty for this place. The soup was ecceptionally tasty (and we feel the term "Gallipoli Soup" (sorry to have to utilize the Greek name for a moment) sounds very familiar), and that was possibly cooked on cat, as the proportion of grown up cats (which was zero) in Geribolu didn't sem to correspond at all with the number of kittens (which were present in hoards)) The two big downers with the place however, were that Mathias didn't get any honey with his breakfast (which the owner of the cafe was made to regret strongly) and that the oh so proud Geriboluian soup makers (countrary to the GPS' claims) didn't have any sort of diesel to offer us.

Geribolu er etter vår mening en vanvittig sjarmerende liten småby (selv om vi skal være de første til å påpeke at de fleste normale mennesker nok vil finne den direkte uappetittlig), med en liten møkkete fiskehavn med masse små fiskebåter, fisk, fiskere, små treetasjes (og tidvis ganske falleferdige) trehus, trange smug, og en bråte lokale suppekjøkken (som serverer det som skulle vise seg å være en spesialitet for byen. Suppen var i bunn og grunn eksepsjonelt god (og vi syntes at begrepet ”Gallipoli-suppe” (vi må beklagelig vis ta i bruk det greske navnet for et øyeblikk) høres veldig kjent ut), og som muligens også er brygget på katt, ettersom andelen voksne katter (det vil si ingen) i Geribolu overhode ikke så ut til korrespondere med andelen kattunger (hvilket det krydde av)) på hvert gate(smug)hjørne. De to store skårene i gleden var imidlertid at Mathias ikke fikk honning til frokost (noe innehaveren av kaféen vi spiste på smertelig fikk unngjelde) og at de akk så stolte Geriboluiske suppekokerne (til tross for GPS-navigatorens påståelighet) ikke hadde noe diesel å tilby oss.


















The small and (in our opinion) incredibly charming fishing port of Geribolu.
Den lille og (etter vår mening) utrolig sjarmerende fiskehavnen i Geribolu.


















The honey, which in force of being non present earlier at the breakfast, made Mathias tilt totally.
Honningen, som i kraft av sitt fravær tidligere under frokosten, fikk Mathias til å klikke i vinkel.























The famous Gallipoli soup (at least we think is is...)
Den berømte Gallipoli-suppen (vi tror det i alle fall...)


Once again we thus went on north east wards, this time into the Marmara Sea, sun in the faces, on full upwind but a northerly, and able to stay on straight course. After a few hours of sheer pleasure, the wind naturally shifted to straight against us (it really seems like the wind ia permanently bound to be against us, no matter which direction we're heading), and we had to go on a tack beating spree as if we were Ike Turner (what’s love got to do with it?!!) to get anywhere at all. So it went on until we arrived at Sarköy ("köy" by the way means village in Turkish), 25 nautical miles north east of Geribolu (even though we most likely covered more than twice that distance), still on the hunt for diesel. Once again, the GPS plays games with us, and on our way towards what we thought was a dark harbour (but later showed out o be a pretty nice beach), we manage to run aground again (the concrete is still undamaged!). Following some quarreling with the waves and the sand, we finally got loose around midnight and went into the dark harbour right next to where it was supposed to be, according to the GPS. By then we were so sick of it all thet we docked next to an exeptionally unseaworthy hoboe ship for the night. But enough said.

Later investigations have revealed thet the GPS positioning is just fine, but the maps in some areas like this, can be 200 metres off what they claim to be. (The mappers in Turkey have been revealed by the Skipper in earlier ventures to be highly suspect. Trying to get across a mountain range deep into the south of the countryside on an old Jeep 4x4 carrying all the right maps, he found that roads said to go on, didn't, and roads said to stop, didn't either. The reason was later explained this way: "Nobody go in there that aren't familiar with the area, unless they're maybe enemies we'd like to confuse, so the maps aren't meant to work here." Well, took us a freaking cold night to get out of those mountains, and I promise: NO car has EVER been where this one went!)

Igjen dro vi derfor videre nordøstover, denne gangen ut på Marmarhavet, på full kryss, med vind fra nord og sol i ansiktene. Etter noen timer med bare kos dreide selvfølgelig vinden igjen rett mot oss (det virker seriøst som om det alltid blåser fra nordøst på disse kanter), og vi måtte begynne å slå som en annen Ike Turner (what’s love got to do with it?!!) for i det hele tatt å komme oss fremover. Slik fortsatte det til vi kom til Sarköy ("köy" betyr forresten landsby på tyrkisk), 25 nautiske mil nordøst for Geribolu (selv om vi sikkert har tilbakelagt det dobbelte), stadig på jakt etter diesel. Igjen spiller GPS’en oss et puss, og på vei inn i det vi trodde var en mørklagt havn (men som senere skulle vise seg å være en ganske så koselig badestrand), klarer vi å grunnstøte igjen (betongen er fremdeles like hel!). Etter litt skvalping og krangling med sanda, kom vi rundt midnatt oss til slutt løs, og inn i den mørklagte havna som lå rett ved siden av der den i følge GPS’en burde vært. Da var vi også så lei at vi la oss til ved siden av et særdeles lite sjødyktig uteliggerskip for natten. Men nok om det.

Later investigations have revealed that the GPS positioning is just fine, but the maps in some areas like this, can be 200 metres off what they claim to be. The mappers in Turkey have been revealed by the Skipper in earlier ventures to be highly suspect. Trying to get across a mountain range in the south inland in an old Jeep offroader 20 years ago carrying all the right maps, he found that roads said to go on, didn't, and roads said to stop, didn't either. The reason was later explained this way: "Nobody go in there that aren't familiar with the area, unless they're maybe enemies we'd like to confuse, so the maps aren't meant to work there." Well, took us a freaking cold night to get through the right passes in those mountains, and I promise: NO car has EVER been where this one went! Old and very sturdy Wrangler. Resembles Remar actually...

Senere undersøkelser avslørte at GPS posisjoneringen var helt fin den, men at kartene i noen områder, som dette, gjerne kan være 200 m fra der de hevder å være. (Kartmakerne i Tyrkia har tidligere vært avslørt av Skipperen som høyst upålitelige. Da han prøvde å komme over et fjellområde i innlandet i sør med en gammel Jeep firehjulstrekker, for 20 år siden, medbringende alle de riktige kartene, fant han at veier som skulle fortsette, ikke gjorde det, og veier som skulle stoppe, heller ikke gjorde det. Grunnen ble senere forklart slik: "Ingen drar in der som ikke er kjent her, om de ikke kanskje er fiender som vi gjerne vil forvirre, så det er ikke meningen at kartene skal virke der." Vel, det tok oss en jævla kald natt å komme oss gjenom de riktige passene i disse fjellene, og jeg lover: INGEN bil har NOENSINNE vært der denne kjørte! Gammel og veldig solid Wrangler. Ligner litt på Remar egentlig...


















Finally at Sarköy! The Machinist and the Skipper enjoy a cold night beer below deck (in order to not disturm the hoboes sleeping on deck next to us).
Endelig fremme i Sarköy! Fyrbøteren og Skipperen nyter en kald nattpils under dekk (for ikke å forstyrre de sovende uteliggerne på dekk ved siden av).

Etappe 3: Lesbos - Bozcaada - Canakkale (85 nm)

In the afternoon, the day after dropping anchor (at Lesbos) (meaning Thursday (which otherwise was spent adjusting the final slack in the tiller, and a fair amount of other stuff)), the northern wind (that had been way too strong, to the degree that we put out two big 20kg Bruce anchors (we got, as with anything else, plenty of anchors, 7 of them) on chain in an angle, to be able to sleep without worries (even inside this completely covered and wave less fiord)) weakened and shifted to westerly, which was perfect for us (going north). Some into the day, (which actually was rather evening-ish) we thus hoisted anchors and chugged out the sound (the sheath opening). Because the (once so promising) western wind later not only changed direction, but simply died completely (like a lame fart in the night (which otherwise was a very beautiful and peaceful one)), Remar got to rely on engine propulsion until the early morning (and then that actually didn't change until well into the day).

Litt utpå dagen, dagen etter at vi kastet anker (på Lesbos) (det vil si på torsdag (som for øvrig gikk med til å justere inn den siste slarken på rorkulten, og en god del andre ting)), løyet nordavinden (som hadde vært altfor sterk, i den grad at vi la ut to store 20 kg Bruce ankere (vi har som med alt annet, plenty av ankere, 7 stk) med kjetting i 45 grader vinkel på hverandre, for å kunne sove uten bekymringer (selv inne i denne fullstendig beskyttede og bølgefrie fjorden)) og dreide mot vest, hvilket var perfekt for oss (siden vi skal mot nord). Litt utpå dagen (altså litt nærmere kvelden) heiste vi derfor ankerene og tøffet ut sundet (skjedeåpningen). Som følge av at (den en gang så lovende) vestavinden ikke bare endret retning, men ganske enkelt døde helt ut (som en flau fis i natten (som for øvrig var en meget vakker og fredelig en)), ble Remar gående for motor helt frem til morgenkvisten (deretter forandret ikke det seg før et godt stykke ut på formiddagen faktisk).

One may from this draw the conclusion that the Meltemi (the northern wind) partly is a local thermal affected wind system (meaning that it to some extent is powered by the difference in temperature between sea and land, where land is heated much more quickly by the Sun at daytime, which heats the air, which thus is lighter and rises, and must be replaced by cooler air from the sea, and we got wind?) which slows down some at night and a few nights completely disappears. An important observation for anybody going north around here at this time, and as important, a nice excuse for a crew that likes to stay up (and get up) late.

Man kan altså trekke den konklusjon at Meltemien (nordavinden) delvis er et lokaltermikk styrt vindsystem (altså at den tildels kommer av temperaturforskjeller mellom sjø og land, hvor landjorden varmes raskere av solen om dagen, som varmer opp luft, som derfor er lettere og stiger, og må erstattes av kjøligere luft fra sjøen, og vi har vind!) som minker noe om natten og endel netter forsvinner den helt. En viktig observasjon for alle som skal nordover her på denne tiden, og ikke minst en fin unnskyldning for et mannskap som liker være oppe (og stå opp) sent.

"Major Tom to ground control..."
Mathias jager sitt romskip inn i natten.























Stein (momentarily deprived of night vision by means of a photographic flash) eating Turkish chips (much resembling Norwegian chips).
Stein (for øyeblikket frarøvet sitt nattesyn ved hjelp av en blits på et fotoapparat) spiser tyrkisk pottis (som smaker litt som Kims paprikachips).


As the diesel tank at this moment (very early in the morning that is) was suspected (which much later we learned is rarely correct) of getting emptyish (having crossed no less than The Muslim Channel (yes, that's actually its name!)), we went into Babakale, an extremely charming little fishing village (that clasps onto a little rock at the extreme southwest corner of the Turkish mainland here, north of Lesbos) searching for more fuel. This however was very scarse there (although it looked like they had plenty of fish). Thus we chose to chug on further north heading towards Bozcaada (a Turkish island, which we, as previously mentioned, had been reccommended visiting by our exessively rich Turkish neighbours in Cesme), while straining the last spare pints of diesel into the tank.

Ettersom dieseltanken på dette tidspunk (på morgenkvisten altså) ble mistenkt (noe vi mye senere lærte skjelden er riktig) for å nærme seg tom (vi har tross alt krysset Den Muslimske Kanal (ja den heter faktisk det!)), gikk vi inn til Babakale, en særdeles sjarmerende liten fiskerlandsby (som klamrer seg fast til en liten odde helt sør på det tyrkiske fastlandet, nord for Lesbos) på jakt etter mer fuel. Dette hadde de imidlertid svært dårlig med (selv om det så ut som de hadde mer enn nok fisk). Vi valgte derfor å tøffe videre nordover med kurs for Bozcaada (en tyrkisk øy, som vi som tidligere nevnt ble anbefalt å reise til av våre styrtrike tyrkiske venner fra Cesme), mens de siste reserveskvettene vi hadde av diesel om bord, ble silt og fylt på tanken.


















Babakale, much fish but no diesel.
Babakale, mye fisk men ingen diesel.


















A local fisher, who apparently thinks they still have room for more fish in Babakale.
En lokal fisker, som åpenbart mener de fremdeles har plass til mer fisk i Babakale.


Having motored even all the way to Bozcaada (57 nautical miles north of Lesbos), we looked forward to a little rest and a cold Efes ashore. This dream however, was brutally and definitely smashed by the local harbour mafia, who were cheeky enough to try to cheat us (at least that's what we call it when somebody demands money from us (first 40 Lira, and then 20 when we denied) just to be allowed to dock for filling diesel, and the Skippers (possibly somewhat psychopathic) handling of the mafia representative (which probably made him feel somewhat ridiculed, neglected and a bit threathened). Following this, the harbour boss arrived and threw us out, and we had to continue our journey, out of fuel both in our stomachs and tanks. Bozcaada may otherwise be described as a charming very pittoresque little village. Only white old small houses, except from the largish fortress defending the harbour. According to Mathias (who was the only one who had time to go ashore before we on pure spite went on) the place is definitely reccommended for a visit, if you happen to be strolling arond in the area.

Etter å ha gått for motor også hele veien frem til Bozcaada (57 nautiske nord for Lesbos), så vi frem til en hvil og en kald Efes på land. Denne drømmen ble imidlertid hardt og brutalt knust av den lokale havnemafiaen, som var frekke nok til å forsøke å svindle oss (det er i alle fall det vi kaller det når noen prøver å kreve oss for penger (først 40 gærninger, og så 20 når vi nektet å betale) bare for at vi skal få lov til å fylle diesel, samt Skipperens (muligens noe psykopatiske) håndtering av mafiaens utsendte representant (som antagelig fikk ham til å føle seg en smule latterliggjort, oversett og noe truet). Som følge av dette kom havnebossen og kastet oss på sjøen, og vi måtte fortsette ferden videre, tomme for fuel både i magen og på tanken. Bozcaada kan for øvrig beskrives som en sjarmerende blanding av Kardemommeby og Risør, og kan (ifølge Mathias, som var den eneste som rakk å gå i land før vi på rein trass dro videre) anbefales et besøk, for de som måtte bevege seg på disse kanter.























Leaving Bozcaada, once again without diesel, but with quite a few grapes.
Vi forlater Bozcaada, nok en gang uten diesel, men med en god del druer.


Somewhat bitter (mostly from our own spite) we thus had to continue our journey (notably having first been chased away by a Turkish guard soldier, who denied us anchoring in the vincinity of his pier, when we tried an alternative solution to visiting Bozcaada with the dinghy), heading for the entrance of the Dardanelles, the long and narrow sound leading into the Marmara Sea (which really is a bit too small to be called a Sea). The following hours luckily became a proper upper (especially for the Machinist) with perfect sailing conditions, 12-14 knots wind from the north (while we now were heading north east), glittering sea, beautiful sun and almost no waves. These conditions followed us even a fair distance into the sound, before the very strong heading current (pretty much water has to pass here, from three major rivers, Danube, Dnepr and Don) forced us to start the engine and seek slower current closer to the shore, to be able to make progress at all.

Litt bitre (mest over vår egen trass) måtte vi derfor fortsette ferden vår videre (vel og merke etter først også ha blitt jagd av gårde av en fløytende tyrksk vaktsoldat, som nektet oss å ankre opp i nærheten av brygga hans, da vi forsøkte en alternativ løsning for å besøke Bozcaada med jolla), med kurs mot innløpet til Dardanellene, den lange og trange innseilingen til Maramarhavet (som egentlig er litt for lite til å kalles et hav). De neste timene ble heldigvis en skikkelig opptur (spesielt for fyrbøteren) med perfekte seilforhold, 6-7 sekundmeter vind fra nord (mens vi nå skulle nordøst), glitrende sjø, strålende sol og lite bølger. Disse forholdene fulgte oss også et godt stykke innover sundet, før den kraftige motstrømmen (ganske mye vann som skal ut her, fra Donau, Dnepr og Don) tvang oss til å starte motoren og gå nærmere land, for at vi i det hele tatt skulle bevege oss fremover.























Remar in (almost) all its glory!
Remar i (så godt som) all sin prakt!























The Skipper can do nothing but enjoy life.
Skipperen kan ikke noe annet enn å nyte livet.


















Mathias scouts towards the horizon...
Mathias speider mot horisonten...


















...and leads Remar by steady Machinist hand.
...og fører Remar med stødig fyrbøterhånd.


















A fish that wished to join us on the voyage and decided to just jump onboard.
En fisk som hadde lyst til å være med på turen og fant det for godt å hoppe ombord.


approaching the sound at Canakkale (27 nautical miles from Bozcaada) (where our mentioned overly rich neighbours in Chesme strongly warned us against entering the harbour, which should be taken as a sign that the place is worth a visit), the most narrow point (actually kind of an appendix mussle) in the Dardanelles, we got a bit too close to shore (the Skipper stubbornly claims that the GPS navigator was inaccurate) and ended up hitting bottom a couple of times (it's a good thing we're sailing in concrete!). Luckily we slid over the shallows with no problems, and could around 21:00 on friday glide safely into the harbour of Canakkale. Here we'll stay overnight, before continueing our journey towards Istanbul tomorrow.

Da vi nærmet oss sundet ved Canakkale (27 nautiske fra Bozcaada) (som våre styrtrike tyrkiske venner fra Cesme sterk advarte oss mot å dra til, noe som bør tas som et tegn på at stedet er verdt et besøk), det smaleste punktet (en slags lukkemuskel faktisk) i Dardanellene, kom vi imidlertid litt for nærme land (skipperen skylder hardnakket på at GPS’en viste feil) og endte opp med å grunnstøte et par ganger (jammen godt vi seiler på betong!). Heldigvis gled vi over uten problemer, og kunne i 21-tiden på fredag, gli trygt inn til havnen i Canakkale. Her kommer vi til å bli over natten, før vi fortsetter ferden videre mot Istanbul i morgen.


But first: Efes!
Men først: Efes!