Rendezvous in Budapest

Hello guys! Have been doing som reconnaissance up the river. Went to Budapest on my way home and this is what I found out:
1) The tequila is really cheap, but you shouldn’t drink more than ONE bottle each.
2) Stay away from the Russian mafia! Me and my friend Abed got into some deep shit trouble with some not very nice guys in a not very nice place (after kinda having too many tequilas). Had to spend 500 Euros to buy our asses out!

La elva leve!
ole

Hallo gutta! Jeg har rekognosert litt lenger oppe i elva. Dro til Budapest på veien hjem, og fant ut dette:
1) Tequilaen er virkelig billig, men man bør ikke drikke mer enn EN flaske hver.
2) Hold klar av russisk mafia! Jeg og min venn Abed kom opp i noe seriøst trøbbel med noen ikke veldig hyggelige karer på et ikke veldig hyggelig sted (etter å på en måte ha fått i oss for mange tequilaer). Måtte ut med 500 Euro i løsepenger!

La elva leve!
Ole

Oltenita – Ruse (65 km)

Once again we hitched a hike with a barge (so far, this seems to be the best method of traveling up this river). This time we were invited by a Ukrainian crew, who took us all the way to Ruse, the biggest Bulgarian city on Danube. Closing in on the harbor in Ruse, once again, we had trouble with the engine (this time, it turned out to be a friction coupling in the gear box that had gotten slack), which pulled less and less until we had no power just a few meters from the shore. Fortunately the light was dim, and we swiftly switch the Romenian guest flag with the Bulgarian one, and grabbed on to on a barge docked close to the harbor, effectively docking illegally and giving ourselves permission to skip all protocol. Punishments aren't for breaking rules, but for getting caught at it...

Nok en gang haiket vi med en lekter (som foreløpig ser ut til å være den beste måten å komme seg oppoverdenne elva). Denne gangen ble vi invitert av et Ukrainsk mannskap, som tok oss hele veien til Ruse, den største Bulgarske byen ved Donau. Da vi slapp lekteren og nærmet oss land, viste det seg at vi enda en gang hadde problemer med motoren (denne gang viste det seg å være en friksjonskobling i girkassen som hadde blitt slakk) som trakk mindre og mindre til framdriften forsvant helt, noen meter fra land. Heldigvis var det skumring og vi skiftet kjapt det Rumenske gjesteflagget med det Bulgarske og grep tak i en lekter fortøyd nær havna, som effektivt var å fortøye ulovlig og gi oss selv tillatelse til å droppe alle formaliteter. Straffer er ikke for bryte regler, men for å bli tatt i det...

















Mostly harmless...



















Our Ukranian friends at the barge. To the left, the guy who’s name we don’t remember. To the right, Jurgin (or something like that).
Våre ukrainske venner på lekteren. Til venstre, han karen vi ikke husker navnet på. Til høyre, Jurgin (eller noe sånt).



















Boatswain and Skipper working on the transmission.
Båtsmann og Skipperen jobber med girkassa.


Quite impressed by the standard of the local infrastructure (especially the big Rumanian-Bulgarian friendship bridge crossing the Danube), Ole (who could definitely need a shower by now) decided that he wanted to go to Oslo to see Turbonegro do Apocalypse Dudes at the music festival Øyafestivalen. Trying to catch the nighttrain to Прага (why can’t they at least write a simple timetable in letters we can understand?!!!), we found ourselves a in a real hurry, and had to run from both the Customs, Immigration, Police and Harbour Master, to get the boatswain to the trainstation in time. (But we found time for a couple of beers of course. There's always time for beer!)

Ganske imponert av standarden på den lokake infrastukturen (særlig den store Rumensk - Bulgarske vennskapsbroen over Donau), bestemte Ole (som definitivt trengte en dusj nå) seg for at han ville dra til Oslo for å se Torbonegro gjøre Apoclypse Dudes på Øyafestivalen. Siden vi prøvde å nå nattoget til Прага (hvorfor kan de ikke i det minste ha en enkel tidstabell med bokstaver vi kan lese?!!!), fikk vi plutselig veldig dårlig tid, og måtte løpe fra både Toll, Immigrasjon, Politi og Havnekaptein, for å få Båtsmannen til togstasjonen i tide. (Men noen øl rakk vi selvfølgelig. Det er alltid tid til noen øl!)

Leaving Ruse, the crew is down to two members. Until he returnes (hopefully very soon), Ole bid you all a very dear farewell with one of his favorite homoerotic sailor tunes, of course by Turbonegro:

Når vi forlater Ruse, er mannskapet nede på to medlemmer. Inntil han er tilbake (forhåpentlig snart), sier Ole et kjærlig farvel med en av sine favoritt homoerotiske sjømannssanger, selvfølgelig av Turbonegro:

















Sailor man

Oh, so handsome, oh, so strong.
Tell me stories of distant shores, all night long.
I shiver all over when I see your lovly tan.
And I can tell by your clear blue eyes, you're a sailor man.

Oh, sailor man from polar land.
Oh, sailor man come take my hand.
Oh, sailor man take me along.
Show me the Port-au-Prince and Hong Kong

Oh, sailor man, I sure hope you don't drown.
I'd rather have you showing me Cape Town.
You know your way to New York, New York, where we can go to bars.
A strong blonde handsome sailor, Norwegians call you Lars.

Oh, sailor man from polar land
Oh, sailor man, come take my hand
Oh, sailor man, I'd gladly die
to see the ports of Rostock and Shanghai

Sailor Man
Oh, sailor man
Please take my hand
Oh, tender sailor man

Burnout in Bucuresti

Arriving in Oltenita (whitch is a dump), we decided to go to Bucuresti (60 km northwest of Oltenita), attending (what turned out to be) a magical Massive Attack concert. Without a navigator, but with a slightly confused river pilot (he couldn’t find the river) as city guide, we also got to see the Romanian National Theatre five or six times (we forgot), a huge building (another result of Mr. Ceausescu’s megalomania) and a gas station named Rompetrol (just funny in Norwegian). Going there by minibus took us 1 hour. Going back by taxi took us 20 minutes (the taxi driver must have had a death wish!)

Da vi kom til Oltenita (utt. åltenitza) (som er et drittsted) bestemte vi oss for å dra til Bucuresti (60km nordvest for Oltenita), for å gå på (noe son viste seg å bli) en magisk Massive Attack konsert. Uten GPS, men med en lett forvirret elvelos (han fant ikke elva) som byguide, fikk vi også sett Romanias Nasjonalteater fem-seks ganger (vi glemte det), en enorm bygning (enda et resultat av Hr. Ceausescus megalomani) og en bensinstasjon ved navn Rompetrol. Reisen til Bucuresti tok en time i minibuss. Tilbake i taxi tok det 20 minutter. (Sjåføren må ha ønsket å dø!)






















The Pilot can't find the river.
Losen finner ikke elva.


















In a taxi, on our way to the concert.
I taxi, på vei til konsert.


















Somewhere in Bucuresti.
Et eller annet sted i Bucuresti.


















The biggest rear view mirror in Romania.
Det største bakspeilet i Romania.


















Andreea met us with the tickets. Stein ate a chickenburger.
Andreea møtte oss med billettene. Stein spiste kyllingburger.


















One beer is not enough!
Èn øl er ikke nok!


















Massive Attack on stage.
Massive Attack på scenen.


















This could have been a gas station in Norway, but the customers would smile much. (Just can't be translated.)
De ønsker deg til og med velkommen på norsk!

Silistra – Oltenita (55 km)

Because we were all sleeping most of the time, there is nothing much to tell from this, except that early in the morning we hitched a hike with a Rumenian barge who took us all the way to Oltenita for free and woke us up with some newly fried fish and home made semola pudding in the afternoon. In Oltenita we docked at a "pontoon" (floating barge corpse). The manager wanted us first to pay 350 Lei for us to dock there (he must have been stupid!), but later we bargained it down to about (!) 30 Lei (under the condition that we didn’t tell his boss).

Siden vi alle sov det meste av tiden, er det ikke mye å fortelle om denne etappen, untatt at tidlig på morgenen fikk vi haik med en rumensk lekter som tok oss med hele veien til Oltenita gratis, og vekket oss med nystekt fisk (av typen dassmort) og hjemmelaget semulepudding på ettermiddagen. I Oltenita fortøyde vi på en "pontong" (flytende lekterlik). Fyren ombord ville ha oss til å betale 350 Lei (gærninger) for å ligge der, (han må ha vært idiot), men senere fikk vi prutet det ned til omtrent (!) 30 Lei (på betingelse av at vi ikke fortalte det til hans sjef).

















Hitchhiking on the Danube.
Haiking på Donau.


















And (once again) thanks for all the fish!
(Kan ikke oversettes. Enten vet du hva det betyr, eller ikke. Delfiner og romskip...)


















Remar at the pontoon in Oltenita.
Remar ved pontongen i Oltenita.

Cernavoda – Silistra (75 km)

Our first two days on the river has mostly been a quiet ride against the current (as always), with no greater action than hitting the sandy bottom five times (within the first hour). Leaving the harbor in Cernavoda early in the morning (12 o’clock), our first meeting with the Danube was also a very pleasant one. Unlike the Ceucescu built channel, the river is surprisingly pristine. It passes trough beautiful nature, with a lot of wildlife and just a few small villages to bee seen at very long intervals from the river. The traffic mostly contains of ferries and barges, and some small boats with local babes waving to us (but none of them able to make the guys steering the boats dare to stop and drop them off at a more seaworthy vessel...) (however, we have not discovered any of the houses yet, that Rumenian TV said would float down the river, beacause of the heavy flood (which we have also hardly noticed)).

Våre første to dager på elven har for det meste vært en stille tur i motstrøm (som alltid), uten større hendelser enn å treffe sandbunnen fem ganger (innen første timen). Da vi dro fra Cernavoda tidlig om morgnen (klokken 12), var vårt første møte med Donau meget behagelig. I motsetning til Ceucescus kanal, er elven overraskende uberørt. Den går gjennom vakker ren natur, med masse fugler og dyr, og bare noen få små landsbyer som kan ses fra elven med lange mellomrom. Traffikken består for det meste av ferger og lektere, og noen småbåter med lokale babes som vinket til oss (ingen har klart å få gutta som styrer båten til å sette dem av på et mer sjødyktig fartøy...) (men vi har ikke sett noen av husene ennå, som rumensk TV sa ville flyte nedover elven etter den store oversvømmelsen (som vi også knapt har merket))

Now in river mode, the Skipper has dropped the sea maps for road maps.
Nå i elvemodus, har Skipperen lagt vekk sjøkartene og gått over til Romanias svar på NAF Veibok.

Building a rack for the mast, Remar turnes into a riverboat.
Vi bygger mastestøtte. Remar omvandles til elvebåt.























The chef cleans the oven before making dinner...
Le Chef renser ovnen før tilberedning av middagen...


















...whitch of course tasted great!
...som selvfølgelig smakte utsøkt!


The first night we anchored up close to the river bank about 25 kilometers east of Silistra (a Bulgarian town just across the border). Here we spent the night eating a(nother) great dinner made by the (still) naked chef, drinking Tzuica, and talking about life, death, love and the ocean until dawn. The next morning, after having a refreshing swim in the river, we continued our jurney, headed for Silistra, looking for dinner and diesel (whitch we actually don’t seem to need, as the engine hardly uses any fuel at all).

Den første natten ankret vi tett ved elvebredden ca 25 km øst for Silistra (en bulgarsk by rett over grensen). Her brukte vi aftenen på å spise en(da) en nydelig middag tilberedt av den (fremdeles) nakne chef, drikke zuika og snakke om livet, døden, kjærligheten og havet til morgengry. Neste morgen, etter et forfriskende bad i elven, fortsatte vi reisen, med retning Silistra, på utkikk etter middag og diesel (som det virker som om vi ikke trenger, siden motoren knapt bruker noenting).


















The Skipper diving into Danube (which one got more polluted is hard to say).
Skipperen stuper ut i Donau (hvem som ble mer forurenset er ikke lett å si).























The Riverpilot, surfing on Denube.
Elvelosen, surfing på Donau.


















The Boatswain with the (rudder)stick (!) in his hand.
Båtsmannen med (ror)kulten (!) i sin hånd.


After a (relatively) quick check-in in the “harbour” (the Bulgarian border police seems a bit more reasonable than the Rumanian one), and a little delay caused by Steins love for sour plums, we dropped into a small street kitchen, where we had some Kamenitzas (Bulgarian beer) and a local dish, looking like something which in Romania is called mici (pronounsed “mitch”). After this we returned to the boat, picked up our fuel cans and walked to the nearest gas station to fill them up. Beside breaking the small carrige we used to bring the cans in, we also found an old Tupolev airplane parked in the middle of a pretty nice garden, and a some old (probably) Roman castle ruins. The night was once again spent anchored, some hundred meters upstream from town.

Etter en (relativt) kjapp innsjekking i "havnen" (bulgarsk grensepoliti virker noe mer fornuftige enn sine rumenske kolleger), og en liten forsinkelse pga Steins forkjærlighet for sure plummer, ramlet vi inn i et lite gatekjøkken (bokstavlig talt), hvor vi tok noen Kamenitza (bulgarsk øl) og en lokal rett, som ligner på noe (små rollerburgere lagd av medisterdeig) som i Romania kalles mici (utt. mitsj). Etter dette dro vi tilbake til båten, tok med oss dieselkannene og gikk til den nærmeste bensinstasjonen for å fylle dem. I tillegg til å overbelaste den lille tralla vi kjørte kannene på, fant vi et gammelt Tupolev fly parkert midt i en ganske pen have, og noen gamle (antagelig) romerske festningsruiner. Natten ble tilbragt nok en gang for anker, noen hundre meter oppover fra byen.


















Plums. Fee and sour, like many things the Skipper enjoys...
Plommer. Gratis og sure, som mange ting skipperen nyter...


















We have no idea how it got here.
Vi aner ikke hvordan dette kom hit.























Florin being attacked by a sworm of moths, while DOING THE DISHES (Look at that Andreea!)
Florin blir angrepet av en sverm med møll, mens HAN GJØR OPPVASKEN (Se på det Andreea!)

Fyrbøter'n i Sultanens harem

When the Machinist left us in Constanta to get more of the city we all fell in love with, Istanbul, he had adventures worth reading, although some of it may not be suitable for public display. We expect that he conveys both here. This post will be edited as we drag more details out of him.

Da fyrbøter'n forlot oss i Constanta for å få mer av den byen vi alle forelsket oss i, Istanbul, opplevde han saker som er verdt å skrive om, selv om kanskje ikke alt er egnet til offentligheten. Vi forventer at han formidler begge deler her. Dette innlegget vil redigeres etterhvert når vi får mer detaljer ut av ham.