Constanta – Cernavoda (60 km)

Finally we have entered the river Danube. It was certanly not too early, nor was it too late. And it was definently not easy! Our first attempt to enter the channel, which connects the Danube with the Black Sea on the shores of Constanta (the river-delta itself ends up some 150 kilometers up north, close to the Romanian-Ukrainian border) ended at the first lock late in the afternoon (we just had to pick some more peaches from Silviu’s garden before we could leave), where the local channel-lock-mafia told us to “Hai dispareti de aici, nu aveti ce cauta aici”, which means something like “fuck off, I’m the boss and you have no bussiness here!”

Endelig har vi gått inn i elven Donau. Det var ikke et øyeblikk for tidlig, men heller ikke for sent. Og det var definitivt ikke enkelt! Vårt første forsøk på komme inn i kanalen, som forbinder Donau med Svartehavet ved Constantas kyst (elvedeltaet ender opp ca 15 mil lenger nord, nær den Rumensk-Ukrainske grensen) endte ved første sluse sent på ettermiddagen (vi måtte bare plukke noen flere fersken i Silvius hage før vi kunne dra), hvor kanalslusemafiaen ba oss "Hai dispareti de aici, nu aveti ce cauta aisi", som betyr omtrent "pell dere vekk, jeg er sjefen og dere har ikke noe her å gjøre!"


















Leaving Constanta, for the first time...
Vi forlater Constanta, første gang...























Ole making a Rumanian flag, Le Tricoleur (Libertè, Egalitè, Fraternitè!) was sacrificed.
Ole lager et Rumensk flagg. Le Tricoleur (Libertè, Egalitè, Fraternitè!) ble oftet.


At the lock, we were told that
A) we cannot enter the channel at night (not true),
B) we certainly have to take the mast down (not true),
C) we need some kind of written documentation of our permission to enter the lock (not true, but we actually had one), and
D) we were supposed to pay 430 LEI to the channel authorities at the lock (this turned out to be true).
Thus, after spending the night at the dock by the lock (nice rhyme), eating a very nice chicken stew a la the naked chef (Ole), with a couple of beers and some of Silviu’s home made Tzuica, getting summoned by two guys in uniform asking to see all documentation (again) at 7 o’clock in the morning, the following day was spent inside the commercial harbor (the tremendously big one) looking for a suitable crane (which there of course were a lot of) and a corrupt crane operator (which there were surprisingly few of) willing to help us taking down the mast.

Ved slusen ble vi fortalt at
A) vi kan ikke gå i kanalen om natten (feil),
B) vi må i hvert fall ta ned masten (feil),
C) vi trenger en skriftlig dokumentasjon på vår tillatelse til å gå i kanalen (feil, men vi hadde faktisk en slik), og
D) vi måtte betale 430 Lei (rumenske gærninger (ca 900 norske)) til kanal-autoritetene ved slusen (som viste seg å være riktig).
Dermed, etter å ha tilbrakt natten ved bryggen ved slusen, og spist en meget god kyllinggryte a la The naked Chef (Ole), med et par øl og litt av Silvius hjemmebryggede Tzuika, bli stilt til rette av to fyrer i uniform klokken 07 om morgenen som ville se dokumentene våre (igjen), ble den følgende dag brukt omkring i den kommersielle havnen (den enormt digre) på leting etter en passende kran (som det selvfølgelig var masser av) og en korrupt kranfører (som det var overraskende få av) villig til å hjelpe oss med å ta ned masten.






















The pilot climbing the mast before taking it down.
Losen klatrer i masten før den blir tatt ned.























Remar, seen from above.
Remar, sett ovenfra.























The sails will now be stowed away for a long time.
Seilene blir nå stuet under dekk en lang stund.


First we talked to the harbour Captain, who (even if he had a very nice white uniform) didn’t know where to find one. Then we started walking around inside the harbor, looking for an apropriately shabby crane. And finally we found one, with some apropriately shady figures lurking around it (this is where a rumenian speaking river-pilot comes in handy), actualy willing to help us (we just had to wait for the crane operator to return from lunch, which of course took two hours). The only problem was that when the crane operator (finally) showed up and started the engine, a large quantity of hydraulic fluid sprayed out of the engine room because of a disassembled hose (which the operator’s boss (who was standing next to him) of course knew about, but forgot to tell him). Waiting for another hour for the operator to repair it (he told us it would take five minutes, but actualy meant overnight), we suddenly discovered a Norwegian container ship called Eline (of Molde) docked nearby. And it had a crane perfect for our use! After talking to the crew (which of course were all polish) for 20 seconds they wanted to help us right away.

Først snakket vi med Havnekapteinen, som (selv om han hadde en veldig pen hvit uniform) ikke visste hvor man kunne finne en. Så begynte vi å gå rundt inne i havneområdet på leting etter en passlig shabby kran. Og endelig fant vi en, med noen passelig tvilsomme figurer luskende rundt (en anledning hvor en rumensk talende elvelos er kjekt å ha) som var villige til å hjelpe oss (vi måtte bare vente på at kranføreren skulle komme tilbake fra lunch, om et kvarter (= to timer)). Problemet var bare at da kranføreren (endelig) dukket opp og startet maskinen, sprutet et stort kvantum hydraulikkvæske ut av maskinrommet, pga en demontert slange (som førerens sjef (som sto ved siden av ham) selvfølgelig visste om, men glemte å fortelle ham). Imens vi ventet en drøy time til på at han skulle reparere den (han sa det ville ta fem minutter, men det han mente da var over natten) oppdaget vi plutselig et norsk containerskip ved navn Eline (av Molde) som lå ikke så langt unna. Og det hadde en kran som var perfekt for vår bruk! Etter å ha snakket med mannskapet (som alle selvfølgelig var polske) i 20 sekunder, ville de gjerne hjelpe oss med en gang.


















The mast comes down.
Masten på vei ned.


















Remar & Eline in Constanta.
Remar & Eline i Constanta.






















The skipper is changing skin.
Skipperen skifter ham.


10 minutes later, the very heavy (like everything else onboard) mast was resting nicely on deck. The crane operator had a botle of Tzuica in gratitude, and we could finally set course for the lock again. And this time everything turned out to be a walk in the park (the mafia guys are aparently a night operative species). After paying the fee, and picking all the apples and plums from the trees outside the office (we damn well paid for it!),we finally entered the channel (as we will definitely never do again (since the whole thing is extremly overpriced, slow (it would actually be faster to go by the river delta) and (some of) the people working there are cheap assholes) headed for the river Danube. Six hours later, after a quick ride up the channel, we reached the western lock, and the river (which within the next weeks will lead us to the heart of Europe). Passing through the locks we found ourselves in Cernavoda (mostly known for its nuclear power-plant), 60 kilometers west of Constanta. There, at about two o’clock in the night, we tied ourselves (or the boat to be precise) to a small ferryboat, next to some river-gypsies and fell asleep.

10 minutter senere, hvilte den svært tunge (som alt annet ombord) masten pent på dekk. Kranoperatøren fikk en fin flaske hjemmebrygget Tzuica som takk, og vi kunne endelig sette kurs mot slusen igjen. Og denne gangen viste alt seg å være en lek. (Mafia typene er tydeligvis en nattoperativ art). Etter å ha betalt avgiften, og plukket absolutt alle epler og plummer fra trærne utenfor kontorene (det hadde vi faan steike betalt nok for!), seilte vi endelig in i kanalen (noe vi definitivt aldri vil gjøre igjen (siden det hele er ekstremt overpriset, treigt (det ville faktisk vært raskere å gått den lange men gratis omveien gjennom deltaet) og (noen av) folka som jobber der er kjipe rasshøl) på vei mot Donaus elveløp. Seks timer senere, etter en rask tur opp kanalen, nådde vi den vestre slusen, og elven (som de neste ukene vil føre oss inn i Europas hjerte). Vel gjennom slusen befant vi oss i Cernovoda (for det meste kjent for sitt atomkraftverk), 60 km vest for Constanta. Der, omtrent to om natten, fortøyde vi oss (eller båten for å være nøyaktig) til en liten ferge, ved siden av noen elvesigøynere og falt i søvn.


















Entering the locks, guided by the pilot.
Inn i slusene, ledet av losen.























The last Efes, kept for this moment.
Den siste Efes, bevart for dette øyeblikk.


















Evening on the channel. The pilot is thinking.
Kveld på kanalen. Losen tenker.























Where the river ends. Where do we go now?
Der elven slutter. Hvor går vi nå?

Mutiny in Constanta / Mytteriet i Constanta

The joy of finally getting ashore (after two days and nights on the black waves of the Black Sea) was quickly choked, as we (like our Rumenian neigbour later told us was entirely normal) were sat on an indefinite wait (which turned out to be two hours) for the representative from the local harbour immigration police mafia (who have their office 200 meters away and no other boats arrived that day) to check crew and boat into Romania. The policeman who eventually came, was actually a great guy, and when Florin (our local connection) picked us up in his car, took us home to his flat (which he shares with his better half Andreea) where he offered us cold beers, hot showers and wireless internet connection, total pleasure was reality.

Gleden over endelig å komme i land (etter to lange døgn på Svartehavets sorte bølger) ble relativt kortvarig, da vi (som vår Rumenske nabo i havnen etter hvert forklart oss var helt normalt) ble sittende å vente på ubestemt tid (som viste seg å bli 2 timer) på at representanten fra den lokale havneimigrasjonspolitimafiaen (som har kontoret sitt 200 meter unna havna og ingen andre båter ankom den dagen) skulle komme for å sjekke mannskap og skute inn i Romania. Politimannen som til slutt dukket opp viste seg imidlertid å være en kjernekar, og da Florin (vår lokale kjentmann) i tillegg kom og hentet oss i bilen sin, fraktet oss hjem til sin ringe bolig (som han deler med sin bedre halvdel Andreea) der han tilbød oss kald øl, varm dusj og trådløs internettforbindelse, var forløsningen et faktum.























The crew that sailed Remar from Kusadasi to Constanta, Matias, Stein and Ole.
Mannskapet som seilte Remar fra Kusadasi til Constanta, Mathias, Stein og Ole.


Constanta may at first glance be described as an (all but tourist friendly) tourist town with mostly Rumenian tourists. There's loads of trash where you'd expect it to be shiny, and visa versa. The beach promenades (as well as the shopping malls) are expensive looking, overloaded and tacky (in Rumanian: New and fancy). The older buildings (which could have been very beautiful) are totally neglected and in near ruin, and the side walks (to the extent they exist) are challenging trekking trails. Further, the town seems populated by sleezy taxi drivers (who try to convince their customers that they need erotic massage), tacky gangsters (who Mathias got into physical action with when they tried to rob him of his wallet), motorists who park their "rides" in the middle of the street, a harbour guard that was constantly waisted 24/7 (who of course immediately became Steins friend) and an astonishingly beautiful population of females (whereof many sadly look like anorectic versions of E.T.) On top of that, everything closes at 23:00!!!!

Constanta kan ved først øyekast beskrives som en (alt annet enn turistvennlig) turistby full av rumenske white trash-turister. Det er masse søppel der du forventer at alt skal være strigla, og omvendt. Strandpromenadene (så vel som kjøpesentrene) er påkostede overdådige og glorete (etter rumensk standard: nye og fancy), den eldre bebyggelse (som kunne vært meget vakker) er fullstendig forfallen, mens fortauene (i den grad de fins) får stien over Besseggen til å virke som en autostrada. Byen virker dessuten å være bebodd av alt fra sleezy taxisjofører (som prøver å prakke på kundene sine erotisk massasje), snuskete gangstere (som Mathias havnet i håndgemeng med første dagen her da de forsøkte å stjele lommeboken hans), bilister som parkerer rånebilene sine midt i gata, en havnevakt som er sørpe full fra morra til kveld (som Stein selvfølgelig har blitt kompis med) og overveldende vakker bestand av kvinner (hvorav alt for mange dessverre ser ut som anorektiske utgaver av E.T.). Dessuten stenger alle utestedene her kl 23!!!!


















A not uncommon sight in Constanta.
Et ikke uvanlig syn i Constanta.


It's not all a sad story though. We have met a number of very (!) pleasant people here. Especially mentionable are Florin (of course), his better half Andreea (thanks for the food), Silvia and Silvio (Florins parents), who must be thanked for their hospitality and warm hearts as well as their lush and fruity orchard, Andreeas father and all his collegues at his metal workshop, who helped us repair the cooling water pump, and the pizza restaurant host Dan (who just seemed to be a good guy). Constanta is by the way equipped with a million pizza joints (apparently pizza is the only meal they eat here) which all (at least the ones we visited) serve very good Italian style pizzas!

Alt er imidlertid ikke bare sorgen. Vi har blant annet møtt en del svært (!) hyggelige mennesker her. Spesielt bør nevnes Florin (selvfølgelig), hans bedre halvdel Andreea (takk for maten), Silvia og Silvio (Florins foreldre), som skal berømmes for sin gjestfrihet og hjertevarme så vel som sin frodige hage, Andreeas far og alle hans kollegaer på metallverkstedet, som hjalp oss med å reparere kjølevannspumpa, og pizzarestaurantverten Dan (som rett og slett virket som en bra mann). Constanta kan for øvrig skilte med en million pizzasjapper (pizza er trolig det eneste de spiser her) som alle (i alle fall de vi har besøkt) serverer meget god italiensk pizza!


















Stein harvests fresh peaches from the peach tree in Silvios peach orchard.
Stein plukker ferske fersken fra ferskentreet i ferskenhagen til Silvio.


















Silvia, whos warmth only was matched by the 33 degrees in her flower garden this day.
Silvia, hvis varme kun overgåes av de 33 gradene i blomsterhagen hennes denne dagen.























Silvio delivering the crew into a state of incoherence by means of his home brewed plum liqour.
Silvio sjenker mannskapet fulle med sitt hjemmebryggede plummebrennevin.























The boatswain preparing a fresh walnut, which he has never done before. Accompanied by delicious plums from the same garden.
Båtsmannen renser en fersk valnøtt, noe han ikke har gjort før. I selskap med deilige plummer fra samme have.


















A gondola flight with Andreea and Florin, above the beach promenade in Mamaia.
Gondoltur med Andreea og Florin over strandpromenaden Mamaia.


As we lay the Black Sea behind us, and proceed on our journey inwards in Europe, we also make a couple of crew changes. Our dear machinist, Mathias (who fell completely in love with Turkey, and also has gotten sick of sitting in the machine room with no ear protection) has decided to pack his sailors bag and all his Erik Bye records, and hitch hike back to Istanbul. We wish him all luck and eagerly await news of his adventures. Simultaneously Florin who (compared to the skipper and boatswain) knows the Danube as well as his own trouser pockets, embarks on Remar as River Pilot. He brings a bag full of fresh walnuts and two litres of Silvios exquisite home made plum liquor, whish ought to keep us going a couple of days up the Danube.

Idet vi legger Svartehavet bak oss, og tar til på vår ferd innover i Europa, gjør vi også et par utskiftninger i mannskapet. Vår kjære fyrbøter, Mathias (som rakk å forelske seg totalt i Tyrkia, og dessuten har gått lei av å sitte i maskinrommet uten hørselsvern) har funnet det for godt å pakke skipssekken og alle Erik Bye-platene sine, og haike tilbake til Istanbul. Vi ønsker ham lykke til på ferden og ser spent frem til nyheter om hans eventyr. Samtidig har Florin som (sammenliknet med skipperen og båtsmannen) kjenner Donau som sin egen bukselomme, mønstret på Remar som elvelos. Med seg har han en sekk full av ferske valnøtter og to liter av Silvios hjemmebryggede plummebrennevin, hvilket skal være nok til å holde oss gående et par dager oppover Donau.























Stein poses with the notorious cooling water pump, our Achillevs heel at the moment.
Stein poserer med den beryktede kjølevannspumpa, vår Akilleshel for øyeblikket.


















The guys on the floor fix anything (after having discussed and decided who's got it right).
Gutta på gølvet fikser alt (etter at de har diskutert seg ferdige om hvem som har rett).



















Florin, our new river pilot, also a pilot of the air. The machinist feels left in shadow.
Florin, vår nye elvelos, også pilot i luften. Fyrbøteren føler seg noe plassert i skyggen.























Here Mathias leaves us for now, but rumours have it that he will soon get back again... We thank you for the trip, so far!
Mathias forlater oss nå for denne gang, men ryktene skal ha det til at han snart dukker opp igjen… Vi takker for turen så langt!

Etappe 6: Istanbul – Constanta (190 nm)

Istanbul must beyond doubt be considered a definite climax (maybe the biggest) so far! Especially the Machinist liked the spot so much that on the second day, decided to disembark Remar and make a new home in this metropole. Eventually that wish stayed unfulfilled, as the Machinist (at closer inspection) found that the whole crew was missing valid visas, since all had been checked out of Turkey as early as in Kusadasi. Without the proper paperwork, neither of us wanted to risk staying, and in a hurry, decided to sneak out of the harbour, up the Bosporus and out of Turkey, shielded by the dark night.

Istanbul må uten tvil sies å ha vært et definitivt høydepunkt (om ikke det største) så langt! Spesielt likte fyrbøteren plassen så godt, at han den andre dagen bestemte seg for å mønstre av Remar og bosette seg i metropolen. Det ble imidlertid med planene, ettersom fyrbøteren (ved nærmere ettersyn) fant ut at hele mannskapet manglet gyldig visum, siden de alle hadde stemplet ut av Tyrkia allerede i Kusadasi. Uten gyldig oppholdstillatelse tok ingen av oss lenger sjansen på å bli igjen, og i all hast, bestemte vi oss for å snike oss ut av havna, opp Bosporos og ut av Tyrkia, i ly av nattens mulm og mørke.

Somewhat delayed (due to a slightly misplaced dishwashing brush on deck) we left Istanbul as twilight arrived, as the prayer calls echoed across the city, and the sun set among the minarets of the Blue Mosque. The first part of this section was marked by strong current against us (but it weakened quickly after passing the first of the two big bridges that connect Europe and Asia), extremely much traffic (to a significant degree composed by stinking rich land lubbers equipped with a bit too much horsepower below decks), very poor visibility (which may be related to the fact that it was dark) and an unruly rockabilly saloon ship that patroled back and forth in the strait , with Great Balls of Fire howling ffrom the juke box and a herd of hip wagging rockabilly maniacs on deck.

Etter en noe forsinket avgang (grunnet en noe feilpassert oppvaskbørste på dekk) forlot vi Istanbul i skumringen, mens bønneropene gjallet over byen, og solen gikk ned mellom minaretene på den Blå Moské. Den første delen av etappen bar preg av sterk motstrøm (selv om denne gav seg raskt etter at vi hadde passert den første av de to store broene som forbinder Europa og Asia), ekstremt mye trafikk (ikke minst fra styrtrike landkrabber med litt for mange hestekrefter under dekk), meget dårlig sikt (kan ha noe å gjøre med at det var mørkt) og et ustyrlig rockabillysalongskip som patruljerte frem og tilbake over stredet, med Great Balls of Fire ulende fra jukeboksen, og en skokk hoftevrikkende rockabillygærninger på dekk.


















Sultanahmet Camii (the Blue Mosque, to the left) and Ayasophya dwarf even this city.
Sultanahmet Camii (den Blå Moske, til venstre) og Ayasophya ruver selv i denne byen.


















Night falling on Istanbul. The Machinist has for once emerged from the machine room to savour the astonishing wiew.
Natten senker seg over Istanbul. Fyrbøteren har for en gangs skyld tatt turen opp fra maskinrommet for å nyte den fabelaktige utsikten.


















On our way through the Bosporus. Stein is scouting carefully for something that isn't there.
På vei gjennom Bosporos, Stein speider aktsomt etter noe som ikke er der.


Having followed the European side of the (definitely sight worthy and intensely partying) strait for a couple of hours (by engine) we exited Bosborus around midnight. Here we immediately (in spite of the rumours of the anything else, and once and for all) were able to conclude that the Black Sea is actually black. But any wind was not to our disposal, and even though the Skipper had been secretly hoping for some really nasty weather, we had to go by engine most of the crossing, which took a bit less than two days and nights. The last night however we (to our astonishment, and for the first time since Remar was put to sea in Kusadasi) had down wind, which we of course had to celebrate with a luke warm Efes.

Etter å ha fulgt den europeiske siden av (det absolutt severdige og svært så festpregede) stredet i et par timer (for motor) passerte vi ut av Bosporos rundt midnatt. Her kunne vi med en gang (tross alle rykter om noe annet, og en gang for alle) slå fast at Svartehavet faktisk er svart. Vind måtte vi imidlertid klare oss uten, og selv om skipperen lenge hadde gått og håpet på skikkelig uvær, ble vi gående for motor nesten hele overfarten, som tilsammen tok i underkant av to døgn. Den siste natten fikk vi imidlertid (til vår store overraskelse, og for første gang siden Remar ble sjøsatt i Kusadasi) medvind, noe vi selvfølgelig måtte feire med en lunken Efes.

Apart from sleeping (wich consumed a significant part of the time during the crossing) the days have passed spreading on deck, scaring the shit out of each other with the fog horn and shove various unhealthy stuff, both both chewy and fluid, down our throats. In the nights we sat on deck, looking at the stars, humming and listening to old Erik Bye tunes. The Skipper on the other hand, has mostly been lying in despair, sobbing in his (progressively more unpresentable) Skipper cabin, while sorely longing for his dear Feride, who he (as the sea hog he is) had to leave behind in Istanbul. Luckily we have also had the opportunity to work out some on board, since the cooling water pump has started leaking like an inkontinent hippo and the engine driven bilge pump capitulated as early as the Bosporus, which has made the crew on turns, every second hour, have had to stand on all four and pump by hand, until entirely overcome by cramps and frustrations.

Foruten å sove (hvilket det ble en del av under overfarten) har dagene gått med til å slange seg på dekk, skremme livskiten ut av hverandre med tåkeluren og dytte i oss diverse usunnheter, både i fast og flytende form. Om nettene har vi sittet på dekk og sett på stjernene og nynnet til gamle Erik Bye-viser. Skipperen, på sin side, har for det meste av tiden har ligget fortvilt og hulket i sin (etterhvert meget lugubre) skipperlugar, mens han sårt har lengtet etter sin kjære Feride, som han (som den sjøulk han er) måtte forlate i Istanbul. Heldigvis har vi også fått trimmet litt om bord, ettersom kjølevannspumpa har vist seg å lekke som en inkontinent flodhest, og den motordrevne lensepumpa kapitulerte allerede i Bosporosstredet, hvilket har medført at mannskapet etter tur, annenhver time, har måttet gå ned på alle fire og pumpe for hånd, til både krampa og frustrasjonen har tatt oss.


















Open ocean on all sides. Mathias leads Remar with a steady Machinist hand.
Åpent hav på alle kanter. Mathias fører Remar med stødig fyrbøterhånd.


















The Boatswain alowing himself a little nap under the evening sun.
Båtsmannen unner seg en dupperav i kveldssolen.























The Machinist enjoys a "dish of the day" on deck.
Fyrbøteren nyter en dagens på dekk.























Stein and Mathias find the meaning of life, for once we're going down wind.
Stein og Mathias finner meningen med livet, for en gang skyld med vinden i ryggen.


















Morning glory. Rise and shine!
Morgenstund har gull i munn!

On our way in to Constanta (pronounced Kånstantza, and should not be confused with Costanza), with dolphins dancing around the bow, we also took (due to a bit of a mistake) a quick visit into the absurdly huge commercial harbour (the molo is bigger than Denmark) which must be a result of mr Ceaucescu's gigantomania. Eventually however, we made our way to the leisure craft harbour, which was also fairly large, but compared to the commercial harbour, looked so small on the map that we didn't believe we could get in there. Finally we were able to dock, and put our sour feet ashore.

På vei inn til Constanta (som uttales Kånstantza, og som ikke må forveksles med Costanza), med delfiner dansende rundt baugen, tok vi også (ved en liten feiltakelse) en sviptur innom den absurd store frakteskipshavna (bare moloen er større enn Danmark) som nok må være et resultat av gigantomanien til herr Cheausescu. Til slutt fant vi imidlertid frem til småbåthavna, som også var relativt stor, men som sammenlignet med fraktehavna var så liten på kartet at vi ikke trodde vi kunne komme inn der. Endelig fikk vi lagt til, og satt de sure føttene våre på land.























Stein pumps it up, no easy task.
Stein pumper jernet, ingen enkel jobb.























Mathias bubbling with joy after having put the seven seas (at least three of them) behind him for now.
Mathias sprudler av glede etter å ha lagt de syv hav (i alle fall tre av dem) bak seg for denne gang.

In Constanta we will according to plan meet Florin, a Rumenian se hog (and friend of a friend of Stein) who will help us negotiate with the lokal Rumenian mafia for a lease to pass by the channel which will lead us onto the Danube (the actual river mouth is some distance further north). Since this also marks the end of ocean passages for now (at least until we emerge at Lübeck or thereabout), we end this chapter of the blog with another tune from the Machinists Erik Bye collection:
(Lyrics in Norwegian. Hard to translate. It's a romantic song about an old fisherman alone in his boat,with a good catch, heading for the distant shore in the early morning sun , being breathtaken by the beauty of the many rocky islands floating like mirages on a shiny quiet ocean.)

I Constanta vil vi etter planen møte Florin, en rumensk sjøulk (og bekjent av en bekjent av Stein) som skal hjelpe oss å forhandle med den lokale rumenske mafiaen om fritt leide langs kanalen som leder oss inn på Donau (selve innløpet befinner seg et stykke lenger nord). Og siden dette også markerer slutten på havetappene for denne gang (i alle fall frem til vi kommer ut ved Lübeck eller der omkring), avslutter vi dette kapittelet i bloggen med nok en vise fra fyrbøterens Erik Bye-samling:

I hildringstimen er det godt å seile,
En kaffekjeft og stump med serrop på.
Du åpner med et smell ditt rorhusvindu,
og stikker nesa ut og snuser mot det blå.

Ja, se den gamle gullsmed, morgensolen,
har atter hamret havet til et fat.
Der skaperen med ødselhet har drysset,
en håndfull holmer som nå bader i karat.

Å, se mot størbord gjennom hildringsdisen,
de fjerne øyer svever. Fjell kan fly!
Nå aner du hva salig Adam skuet,
da han ble purret ved det aller første gry.

I slikt et lys da blir alt mørkt et minne.
Du hviler hånden rolig mot ditt ratt,
og gnukker tommelen mot midtskipsmerket,
og vet for denne gang din kurs var riktig satt.

Du møter kuttere på vei mot feltet,
et solbrunt fjes som spøtter brunt i le.
En fiskerneve hilser fra et rorhus,
og gjør din glade hjemreis dobbelt rik ved det.

For enda er din skute langt av landet,
men aldri var deg mennesket mer nært,
en nettopp nå i denne gyllne time,
som lar deg fatte alt du har, og holder kjært.

I hildringstimen er det godt å seile,
og favne lys til kraft for blod og ben.
Og vite at de netter som skal komme,
så fins en kurs imot et land av sand og sten.

From Istanbul with love!

We'll state once and for all: Istanbul is a city which rightfully can label itself a world metropole. And it's a fantastic city! It lies where two continents meet, two oceans meet and 3 of the really big rivers pass. Not only has it got a history that hammers London, Paris and New York deep down into their rubber boots, but both the people (that is the Turks), the architecture (you'd search in vain to find anything resembling this multitudinous patchwork!) and the landscape (hills and fjords and straits and oceans and whatnot!) witness of a vibrantly alive and organic city, where the new is built on top of the old, architectonically (like wooden houses from the 17th century built on top of 2000 years old fortress walls) as well as socially (have tea with a Turk!). The result is a cultural and social melting pot which seems extremely modern, but still ancient and full of traditions (they even kept some Viking culture from 1000 years ago). And not to mention, the food!

For å slå det fast med en gang: Istanbul er en by som med rette kan kalle seg en verdensmetropol. Og det er en fantastisk by! Den ligger der to verdensdeler møtes, to hav møtes og 3 av de helt store elver løper ut. Ikke bare har byen en historie som banker London, Paris og New York ned i slagstøvlene, men både mennesker (tyrkerne altså), bebyggelsen (makan til mangfoldig lappverk skal du lete lenge etter!) og beliggenheten (bakker og fjorder og stred og hav og det er ikke måte på!) vitner om en høyst levende og organisk by, hvor det nye bygges oppå det gamle, arkitektonisk (som trehusbebyggelse alla Risør bygget på 2000 år gamle festningsruiner), så vel som sosialt (drikk te med en tyrker!). Resultatet er en kulturell og sosial smeltedigel som fremstår som ekstremt moderne, men allikevel eldgammel og tradisjonsrik (litt vikingkultur har de også). For ikke å snakke om maten!

Most of our stay in Istanbul however, was spent nurturing the love life of the Skipper, which during the two last days can be said to have taken on a new and agile twist. Already as we arrived in Istanbul tuesday evening, Stein received an SMS text message from Feride, a girl he got closer aquainted with in Kusadasi (and who has previously been seen in photos with her friend, Dilek, on the forward deck of Remar, posing in Hollywood plastic Viking helmets and high heels). This girl (who the Skipper apparently has corresponded vigorously with by means of SMS lately) (partly behind the backs of the rest of the crew), uttered in this SMS a burning desire to meet the Skipper (and the rest of the crew) immediately, which the Skipper with no delay (and on behalf of himself and the rest of the crew) accepted.

Det meste av oppholdet i Istanbul har imidlertid gått med til å pleie skipperens kjærlighetsliv, som i løpet av de to siste dagene kan sies å ha tatt en ny og spenstig vending. Allerede idet vi ankom Istanbul tirsdag kveld, mottok nemlig Stein en tekstmelding fra Feride, en pike han stiftet nærmere bekjentskap med i Kusadasi (og som tidligere har blitt avbildet med sin venninne, Dilek, på Remars fremre dekk, poserende i hollywoodvikinghjelm og høye hæler). Denne piken (som skipperen åpenbart har korrespondert heftig med på sms den siste tiden) (delvis bak ryggen på resten av mannskapet), ytret i denne tekstmeldingen et brennende ønske om å møte skipperen (og resten av besetningen) omgående, noe skipperen umiddelbart (og på vegne av seg selv og resten av mannskapet) takket ja til.


















A tender rendezvous, which didn't end anytime soon...
Et ømt gjensyn, som ikke var over med det første…


With no sort of scruples (which he for that sake never has been equipped with) the Skipper dragged the Machinist and the Boatswain (who then just had laid their worn bodies down for a much needed rest, after a long and laborious trip from Sarköy (though the Machinist actually seems to have slept the whole trip, but the Boatswain on the other hand had been victim to second degree burns on most of the area below the belt, due to his somewhat promiscuous sun bathing on deck earlier that day)) with him to meet Feride and Dilek (Turkeys more proper versions of Paris Hilton and Nicole Richie) as well as Funda ( a girl that we at first thought was third girlfriend, invited for the company, to make numbers match, and her looks sure did), who we soon were told was an interpretor, who the Skippers sweetheart (tat is Feride) had hired to translate her own and the Skippers love declarations, since she speaks no English (or Norwegian for that sake) , and the Skipper at his best mostly is limited to ordering beer in Turkish.)

Uten skrupler (noe han forsåvidt aldri har vært utstyrt med) slepte skipperen fyrbøteren og båtsmannen (som just hadde lagt seg ned for hvile sine forslitte kropper, etter en lang og strabasiøs tur fra Sarköy (fyrbøteren hadde vel egentlg ikke gjort annet enn å sove hele turen, båtsmannen hadde derimot pådratt seg andregrads forbrenning under store deler av beltestedet, som følge av sin noe promiskuøse solbading på dekk tidligere på dagen)) med seg for å møte Feride og Dilek (Tyrkias svar på Paris Hilton og Nicole Richie) samt Funda (en pike som vi først trodde var en tredje venninne, invitert med for selskapets skyld (fem hjul på vogna funker dårlig i slike sosiale sammenhenger), men som etter kort tid viste seg å være en innleid tolk, som skipperens flamme (altså Feride) hadde hyret inn for å oversette sine egen og skipperens kjærlighetserklæringer, siden hun selv ikke kan et kvekk engelsk (eller norsk for den saks skyld), og skipperen strengt tatt ikke kan annet enn å bestille øl på tyrkisk).

With the three girls, we were (all six of us) transported (in Ferides 5 seat car (which would fit perfectly in "the Fast and the Furious"), which apparently is quite OK in Turkey, since not even the Police reacted (maybe shocked by such beautiful girls with matchng ugly boys) when they stopped us to check if we were drunk drivers) to the Taxim area (which alledgedly is where it (whatever that is) happens) where we were led into a very exclusive cocktail bar at the top of a roof terrace, with a view over the Bosporus Strait, the Golden Horn and the towers and shimmering lights of probably the most beautiful city in the world. Any other skyline would be ashamed by its own puny looks in this company. There we were served outrageously expensive drinks together with half sensored (Funda did luckily have a hint of decency) translations of the sticky cliche conversation. It all developed further on wednesday, when the Machinist and Boatswain again were taken by surprise and thrown into a taxi that took them to a small "water hole" at the Asian side of the city. Here the Skipper (love intoxicated) decided to (as the infidel he is) to make an amorous initiative, and kneel before his loved one, true enough without a ring, but with a gigantic pink and purple balloon heart.

Sammen med de tre pikene, ble vi (alle seks) fraktet (i Ferides femseters automobil (som hører hjemme i the Fast and the Furious), hvilket tydeligvis er helt greit i Tyrkia, siden ikke engang politiet reagerte (kanskje sjokkert av slike vakre piker med matchende stygge gutter) da de stoppet oss i promillekontroll) til bydelen Taksim (som visstnok er der det (hva nå det er) skjer) der vi ble geleidet inn på en meget eksklusiv cocktailbar øverst på en takterrasse, med usikt over Bosporosstredet, det Gyldne Horn, og tårnene og de glitrende lysene av antagelig verdens vakreste by. Hvilken som helst skyline ville skamme seg over sitt stusselige utseende i dette selskap. Der ble vi servert hinsides dyre drinker sammen med halvsensurerte (Funda hadde tross alt snev av avanstendighet) oversettelser av skipperens og hans flammes klissete og klisjefylte konversasjon. Det hele utviklet seg videre på onsdag, da fyrbøteren og båtsmannen på ny ble overrumplet og kastet inn i en taxi som tok dem til et lite vannhull på den som asiatiske siden av byen. Her bestemte skipperen seg (i sin kjærlighetsrus) for (som den vantro han er) å gjøre et amorøst fremstøt, og gå ned på kne for sin kjære, riktignok uten ring, men med et gigantisk rosa og fiolett ballonghjerte.























The Skipper with his chosen one. The Machinist lurking in the background.
Skipperen med sin utkårede. Fyrbøteren luskende i bakgrunnen.


















Mathias, here with Funda and Dilek, two Turkish Delights.
Mathias, her med Funda og Dilek, to Turkish Delights.


It was all solemnly celebrated in a local gipsy night club with rakı and spasm dance until way beyond closing hours. The evening ended with bringing Ali (an architect who likes to design factories, but mostly spends his time strolling about in Florence) and Setche (a stranded Pirate girl / princess from Kamerun, who decided to hitch hike with us to Romania, but who (drunk as she was) disappeared in the night, never to be seen again) to what we first believed to be a student party, but showed out to be a park bench, where the interpreter intended to take a nap before going to a lecture early next morning. The rest of the night thus was spent getting closer aquainted with Derrik, a dirty stray dog who enjoyed being scratched on the neck (and anywhere else), and a kitten that hated Derrik.

Det hele ble høytidelig feiret på en lokal sigøynernattklubb med rakı og spasmedans til godt etter stengetid. Kvelden endte med at vi tok med oss Ali (en arkitekt som liker å tegne fabrikker, men for det meste tilbringer tiden med å tusle rundt i Firenze) og Setche (en strandet piratpike / prinsesse fra Kamerun, som bestemte seg for å haike med oss videre til Romania, men som (full som hun var) forsvant i natten for aldri å ha blitt sett igjen) til det vi først trodde var et studentparty, men som viste seg å være en parkbenk, der tolken hadde til hensikt å duppe av før hun gikk på forelesning. Resten av natten gikk således med til å stifte nærmere bekjentskap med Derrik, en møkkete løshund som likte å bli klødd i nakken (og alle andre steder), og en kattunge som hatet Derrik.


















Land leave in Istanbul. The gipsy club got us this way in 2 minutes. Go Gipsy!
På landlov i Istanbul. Sigøynerklubben fikk oss sånn på 2 minutter. Heia Sigøynere!


















Interpreter, machinist, kebab chef and architect.
Tolken, fyrbøteren, kebabkokken og arkitekten.























Hoboe.
Fant.


Additionally, we had time to spend a day as tourists in Istanbul, which is way less than this city deserves, but still was just enough to experience Grand Bazar (must deserve the title of one of the oldest (and still biggest) shopping malls in the world (established in 1461) (the Machinist bought the same hat his grand father once had)), Ayasophia (Hagia Sophia, the previously Constantine cathedral that already a thousand years old was transformed to mosque in the 14th century after the city was conquered, and still stands tall featuring one of the worlds largest domes of 54 metres across, but now is a museum) and Sultanahmet Camii, the Blue Mosque (which is actually only blue on the inside), and build a general impression of this city, which easily can be summed up by the following: A visit is most strongly recommended!

I tillegg til dette har vi også rukket å tilbringe en dag som turister i Istanbul, hvilket på langt nær er hva denne byen fortjener, men som akkurat holdt til å oppleve Grand Bazaar (som må kunne kalles et av de eldste (og fremdeles største) shoppingsentrene i verden (etablert i 1461) (fyrbøteren kjøpte seg maken lue som bestefar)), Ayasophya (Hagia Sophia, den tidligere Constantinske katedralen som allerede tusen år gammel ble ombygget til Moskè på 15hundretallet, etter at byen ble erobret, og fremdeles står stolt med en av verdens største domer 54 meter tvers over, men i dag er museum) og Sultanahmet Camii, den Blå Moskéen (som i virkeligheten bare er blå på innsiden), samt danne oss et generellt inntrykk av byen, som kort kan oppsummeres med følgende: Et besøk anbefales på det sterkeste!























Mathias tries to interpret a map he's drawn himself.
Mathias prøver å tyde et kart han har tegnet selv.


















Grand Bazaar. A delightful chaos! (Notice Stein who strolls in the background texting Feride)
Grand Bazaar. Et herlig kaos! (Merk Stein som tusler i bakgrunnen og tekster med Feride)


















Sultanahmet Camii (or the Blue Mosque if you like)
Sultanahmet Camii (eller den Blå Moskéen om du vil)
























Stein and Mathias being guided by a seasoned freelance guide who likes to repeat himself, maaaany times!
Stein og Mathias blir vist rundt av en vellagret freelanceguide som liker å gjenta seg selv, maaange ganger!


















Room for contemplation: Stein is shutting up (in the name of decency) for the first time since he left Oslo.
Rom for ettertanke: Stein holder (i anstendighetens navn) kjeft for første gang siden han forlot Oslo.

Etappe 5: Sarköy - Istanbul (98 nm).

After having found the long sought for oportunity to fill our diesel tanks in Sarköy, and spending about 19 good hours upwind across the Marmara Sea, we have finally reached Istanbul. In spite of being the longest single distance covered so far, it's also been one of the fastest.

Etter å ha funnet den lenge ettersøkte mulighet til å fylle diesel i Sarköy, og ha brukt sånn ca 19 gode timer på kryss over Marmarahavet, er vi endelig fremme i Istanbul. Til tross for at dette har vært den lengste tilbakelagte distansen så langt, har den også vært en av de raskeste.

The trip had an all but easy start though, as first the water pump, just a few minutes after leaving Sarköy, turned uncooperative to the degree that it fell completely off the engine (which may be related to the that freakin' rattle noise it had been making). For more than an hour Remar was drifting aimlessly (but not totally out of control) on the Marmara Sea, while the crew (mostly the Skipper) tried to make new parts to attach it again by means of the extremely high tech tool kit we are equipped with. (The Boatswain was at this time unable to concentrate on anything but the newly grilled chicken he'd just bought in Sarköy, and the Machinist ate beans). After having consumed his broiler however, the Boatswain had to go to the loo (which isn't too unusual). Having completed the intendet task at the named site, by some glitch he managed to pump the flush water not down into the bowl and out, but up into his own face, which made decent words totally disappear from Oles vocabulary, (without in any way affecting the number of words uttered) and initiated a frenzy to rinse the sewage, and the last remains of the chicken, off himself by jumping into the sea, there being met by a couple of dolphins that had arrived to say hello, but quite abruptly decided to hurry off having wiewed (and smelled) the naked swearing Boatswain.

Turen startet imidlertid alt annet enn smertefritt da først vannpumpa, kun få minutter etter at vi forlot Sarköy, slo seg vrang i den grad at den falt helt av motoren (som kan ha en en sammenheng med at den skranglet så jævlig). I over en time drev Remar uten mål og mening (dog ikke uten kontroll) rundt på Marmarahavet, mens mannskapet (for det meste Skipperen) prøvde å lage nye deler for å feste den igjen med det ekstremt høyteknologiske verktøyet vi har om bord (båtsmannen klarte på dette tidspunkt ikke konsentrere seg om annet enn den nygrillede kyllingen han hadde kjøpt i Sarköy, fyrbøteren spiste bønner). Etter å ha fortært sin broiler måtte båtsmannen imidlertid på do (hvilket ikke er så rent uvanlig). Der klarte han til alt uhell å pumpe spylevannet ikke ned i skålen og ut, men opp i sitt eget ansikt, noe som umiddelbart fjernet alle anstendige ord fra Oles vokabular, (uten at det på noen måte gav færre ord) og igangsatte et stort hastverk med å prøve å vaske kloakken, og de siste restene av kyllingen, av seg ved å hoppe til sjøs, hvor han ble møtt av et par delfiner som var kommet opp for å hilse, men som temmelig kvikt forsvant ved synet (og lukten) av den nakne bedritne bannende båtsmannen.


















Finally we got diesel! We asked for diesel, and it came, a bit too much maybe, but what a service!
Endelig fikk vi diesel! Vi spurte etter diesel, og det kom, litt mye kanskje, men hvilken service!


















Ole found what he likes more than anything else in the world (assuming that the world momentarily is limited to what Ole is able to smell, and things like beer or girls aren't close enough to make that probable), grilled chicken!
Ole fant det han liker aller best i hele verden (dersom man forutsetter at verden for anledningen er begrenset til det Ole kan lukte, og f.eks øl eller jenter ikke er nær nok til at det er sannsynlig), grillet kylliıng!


















The Skipper has given up on the manual swivel drill. The electric drill almost works.
Skipperen har gitt opp å bruke hjulvispdrillen. Den elektriske drillen virker nesten.


Having gotten the water pump back in working condition and position (honours to the Skipper for that) and being able to set course to the northeast, later north (by engine and as close to shore as possible) we met straight head winds (of course), a freaking strong head current and annoying current induced choppy waves that we were unable to progress even the slightest bit. We struggled on inch by inch for many hours. We were given strong recommendations to follow the northern coast closely to avoid some of the current and build altitude. However it turned out that, as so often before, one should do the oposite of what is recommended (unless some very fat man said it, of course).

The release came by turning east off shore to the open sea, heading for the north end of Marmara Island. With all sails set and the engine running (to keep the tempo up) both wind shift and speed came, the waves got more relaxed and as the current, they soon disappeared, and before we knew it, we were in Istanbul! This perseption must have been especially strong with the Machinist, who during that night mainly proved his sleeping capabilities, by sleeping continuously for 12 hours, in a machine room, without ear plugs, while the helm was held by the Skipper and Boatswain (who according to the Machinist is a mad man, preferring to sail in the night, alone and preferably naked).

Etter at vannpumpa igjen var på plass (all ære til Skipperen for det) og vi på nytt kunne sette kursen mot nordøst, senere nord, (for motor langs land), møtte vi så helvetes mye motstrøm, motvind (selvfølgelig) og plagsom strømlaget skvalpesjø at vi rett og slett ikke kom oss av flekken (og den er ikke stor, særlig ikke i Marmarahavet). Vi klorte oss oppover millimeter for millimeter i timevis. Man blir her sterkt anbefalt å følge tett på nordre kyst for å slippe litt strøm, og bygge høyde. Imidlertid viste det seg, som så ofte før, at man bør gjøre det motsatte av det man blir anbefalt (om ikke det ble sagt av en eller annen skikkelig feit mann, selvfølgelig).

Det hele løsnet da vi satte seil og krysset østover ut fra land til åpen sjø, mot nordspissen av Marmaraøya. Med alle klutene til topps og motoren i gang (for å holde tempoet oppe) kom både vinddreiningen og farten, bølgene ble jevnere og strømmen borte, og før vi viste ordet av det var vi i Istanbul! Denne opplevelsen deles nok ikke minst av fyrbøteren, som i løpet av natten definitivt har bevist sitt sovehjerte, ved å sove sammenhengende i 12 timer, i et maskinrom, uten ørepropper, mens roret ble ført av Skipperen og Båtsmannen (som ifølge Fyrbøteren er en gal mann, som best liker og seile om natten, alene og helst naken).



















Tennant on Remar for the last 10 years, the dead bat Murat.
Remars leieboer de siste 10 årene, den døde flaggermusen Murat.



















Skipper and Boatswain making ready to conquer Miklagard. (The Viking name for Istanbul.)
Skipper'n og båtsmannen gjør seg klare for å innta Miklagard.


The approach to Istanbul thus became triumphant, at good speed, sunbathing on deck (wearing only Viking helmets) paying our respects to a nearby passing city ferry (presenting arms, in the previously described attire) and a great breakfast made at an angle. Now however, in harbour, the authors are sick and tired of spawning dry funnyness and would greatly prefer an Efes to sitting in front of a computer. The crew now looks forward to playing tourists a few days in the big city, before we continue our voyage across the Black Sea, (insh Allah).

Innseilingen til Istanbul ble således en triumfferd, med god fart, solbading på dekk (kun iført vikinghjelm) hilse høytidelig på en passerende byferge (stram militær hilsen, i det tidligere beskrevne antrekk) og en bedre frokost laget i vinkel. Nå er undertegnede imidlertid lei av å lire av seg tørre vittigheter og har mer lyst på en Efes enn å sitte foran en datamaskin. Mannskapet ser nå frem til å leke turister et noen dager i storbyen før vi fortsetter vår ferd videre gjennom Svartehavet, (insh Allah).























The approach to Istanbul. The Machinist has awoken.
Innseiling Istanbul. Fyrbøteren har våknet.