Innlegg
We have emerged from the rivers and channels. The mast is up and Remar has been under sail for some distance. We're in Enkhuizen north of Amsterdam. A very nice town. We need to get some more stuff (mainly the inner furling head stay and some leaks) repaired since we expect to meet heavy weather across the North Sea. Tomorrow that will hopefully be OK and we'll leave north and into real ocean again, finally!!!!
The latest weather forcasts (www.ugrib.com have a fabulous free download service for weather routing) are much more favourable than they were. We will leave early tomorrow. When emerging from the inland seas, we'll meet real heavy weather, but we're ready now, as we've used the waiting time to repair and improve the rigging. Now we're capable of real heavy upwind fighting, but hope to get mainly westerlies a couple of days, until it fades some, turns northerly and the sun may shine a bit again. That would be nice. Next blog will be from Norway, I hope, (the missing parts will come too).
Vi har kommet ut av kanaler og elver . Masten er oppe og Remar har seil et stykke. Vi er i Enkhuizen nord for Amsterdam. Veldig hyggelig by. Vi må få reparert noe mer saker (særlig det indre rulleforstaget og noen lekkasjer) siden vi regner med å møte hardvær over Nordsjøen. I morgen er det forhåpentlig OK og vi vil dra nordover og ut på ekte hav igjen, endelig!!!!
De siste værmeldingene (www.ugrib.com har en suveren gratis nedlastingstjeneste for vær routing) er mye bedre enn de var. Vi kommer til å dra i morgen tidlig. Når vi kommer ut av innsjøer, diker og forbi Texel, kommer vi til å møte et helvetes vær, men ganske raskt kan vi dreie nordover og få det fra siden. Da blir det bare moro. Og vi er klare nå. Vi har brukt ventetiden til å reparere og forbedre riggen. Nå er vi klare til virkelig motvinds slossing, men håper å få hovedsaklig vestlige vinder de første par dagene, intil det minker noe, dreier mot nord og solen kanskje titter fram igjen. Det ville være behagelig. Neste blogg kommer i Norge, håper jeg, (de manglende delene kommer også).
mandag 25. mai 2009
tirsdag 19. mai 2009
Updates.... Oppdateringer.....
Some has been written of what has happened since last updates, but it has not been published, since we this year are just two persons on board, meaning that the Skipper is busy at all times when we are moving, which is always. We now travel without pauses, and thus almost never have access to the net. This is written in a small village I don't know the name of, near by the Lorelei cliff at the Rhine. Here we have paid for a wireless connection, but the quality is a joke.
We have been a bit delayed again, by various troubles, but all works out and we move on at high speed now. In about 2 days we'll be in Amsterdam, where we hope an update will be possible. but we cannot peioritize it. The top priority is always: Fix what we have to, and get going. There that means get the mast up, make it all work, fix a number of leaks and get off shore.
Det er skrevet endel om det som har skjedd siden siste oppdateringer, men det har ikke blitt publisert pga at vi i år bare er to personer ombord, som betyr at Skipperen er travelt opptatt alltid når vi er underveis, som er alltid. Vi reiser nå uten pauser, og har derfor nesten aldri nett. Dette skrives i en liten by jeg ikke vet hva heter, rett ved Lorelei klippen på Rhinen. Her har vi betalt for trådløs linje, men kvaliteten er en vits.
Vi har blitt noe forsinket igjen av diverse problemer, men alt løser seg og vi kommer raskt videre. Om 2 døgn er vi ca i Amsterdam, hvor vi håper en oppdatering blir mulig, men vi kan ikke prioritere det. 1 pri er alltid: Få fikset det vi må, og komme videre. Der er det å få opp masten, få alt til å virke, tette endel lekkasjer og så stikker vi til havs.
We have been a bit delayed again, by various troubles, but all works out and we move on at high speed now. In about 2 days we'll be in Amsterdam, where we hope an update will be possible. but we cannot peioritize it. The top priority is always: Fix what we have to, and get going. There that means get the mast up, make it all work, fix a number of leaks and get off shore.
Det er skrevet endel om det som har skjedd siden siste oppdateringer, men det har ikke blitt publisert pga at vi i år bare er to personer ombord, som betyr at Skipperen er travelt opptatt alltid når vi er underveis, som er alltid. Vi reiser nå uten pauser, og har derfor nesten aldri nett. Dette skrives i en liten by jeg ikke vet hva heter, rett ved Lorelei klippen på Rhinen. Her har vi betalt for trådløs linje, men kvaliteten er en vits.
Vi har blitt noe forsinket igjen av diverse problemer, men alt løser seg og vi kommer raskt videre. Om 2 døgn er vi ca i Amsterdam, hvor vi håper en oppdatering blir mulig, men vi kan ikke prioritere det. 1 pri er alltid: Få fikset det vi må, og komme videre. Der er det å få opp masten, få alt til å virke, tette endel lekkasjer og så stikker vi til havs.
søndag 3. mai 2009
Fighting the river, Bratislava - Vienna
Bratislava is a nice and pleasant city. We liked it, but wantet to move on. The current wasn’t nearly as strong as further down, but there the river has frequent bends, so we went from side to side, progressing in the back waters, like a staircase. From Bratislava, the river has fewer backwaters and the water level was high. We pushed on max power, but had to give up this time, turned around (went 25 km/h downstream...) and hung onto a barge pier. The anchor is unsafe in this much current.
Bratislava er en fin og hyggelig by. Vi likte stedet, men ville videre. Strømmen var ikke på langt nær like sterk på det verste lenger nede, men elven svinger mye, så vi gikk fra side til side og avanserte i bakevjene, som en trapp. Fra Bratislava har elven færre bakevjer, og vannstanden var høy. Vi presset på, men måtte gi opp første runde, snudde (gikk 25 km/t i medstrøm…) og hang oss på en lekterbrygge. Ankeret er utrygt i så sterk strøm.
The Cook disembarked in Bratislava. Silviu planned to stay onboard until Vienna, but the difficulties getting there made the bus seem better (60 km, 6 Euro, a short hour) so he could have a look at the city before getting back to work. A bit later we spoke on the phone. He had a hotel room, had showered and was in full tilt tourist mode in Vienna. We should have sneaked Remar onto the bus too, insisting it was a scale model boat.
Kokken mønstret av i Bratislava. Silviu planla å bli med til Wien, men strabasene med å komme dit gjorde det bedre å ta bussen kl 08 (6 mil, 6 Euro, snau time) så han rakk å titte på byen før han måtte returnere til jobb. Litt senere snakket vi med ham på telefon. Han hadde hotellrom, var nydusjet og var i full fres turistmodus i Wien. Vi skulle lurt Remar inn på bussen og insistert på at det var en skala modellbåt.
The Harbour Captain could not help us hitching a ride, but we discovered that they on this part of the Danube (didn’t know about other areas) have changed the general call channel to channel 10. So they are not listening to channel 16 anymore. What the freaking crap are these landlubbing rat faces doing? Channel 16 is THE channel ALL over the World... Arrrgh!
Havnekapteinen kunne ikke hjelpe med å få haik, men vi fant ut at de på denne delen av Donau (visste ikke om andre områder) har endret generell kallekanal til kanal 10 for et par år siden. Så de lytter ikke på kanal 16 lenger. Hva heite Helvete er det disse knehønene av noen landkrabbende rottetryner driver med? Kanal 16 gjelder i HELE verden… Grrr!
The rest of the day was spent waiting for and imploring barges by VHF to take us along, arrange ropes for alternative methods of towing at high speed (a LOT of rope) and write blogg. The attentive barge watching (not as satisfying as bird watching) made us a bit overly sensitive: “Barge!No sorry, just a mirage.” “Yeah. It’s a pity we can’t hitch rides with those!”
Resten av dagen gikk med til å vente på lektere, tigge dem på VHF om å ta oss med, arrangere tau til alternative slepemåter for stor fart (MASSE tau) og skrive blogg. Den konsentrerte lektertittingen (det finnes mer tilfredsstillende typer titting) gjorde oss noe overfølsomme. ”Jeg hører en Lekter!... Nei det var visst bare et fata morgana, igjen.” ”Synd vi ikke kan få haik med de der!”
No hitch this day either. There are much fewer barges than earlier on the trip, they are of another type, often go too fast, or they just won’t have us on. This stretch is a challenge for them too. Most of the barges seemed to pass from about 06 to 09 in the morning. Even though the next day was Friday 1st of may, we decided to get up at 05, try to get a ride, and if no luck came our way by 11, we’d stock up on diesel and try again ourselves. As one might guess, we got no ride.
Ingen haik denne dagen heller. Det er mye færre lektere enn lenger nede, de er av en annen type, går ofte for fort, eller vil bare ikke ha oss med. Dette er en utfordring for dem også. De fleste ser ut til å passere her fra litt før 06 til ca 9 om morgenen. Selv om neste dag var fredag 1 mai, bestemte vi at strategien var stå opp 5 og prøve å få haik. Om det ikke gikk innen 11, skulle vi bunkre enda mer diesel og prøve igjen for egen maskin. Som man kunne gjette, fikk vi ingen haik.
4 trips across the bridge on the bike with 4 cans got to 180 litres, which should be enough for 40 hours on full steam, which should get us the 60 km to Vienna. On his way, the Skipper met other worthy voyageers. Jack and Matt from south west England going by bike to Turkey, probably... Had been going 2-3 months. Nice guys. The Skipper gave a few tips on Bratislava and our roads separated, but we’ll follow each others’ blogs: www.eurasianadventure.wordpress.com/home
The current was as expected, still a formidable opponent, but helped by good daylight, and creeping along the shore, we slowly progressed. Many rented canoes etc drifted along with the current. Vienna to Bratislava is a nice daytrip. All waved. We also wished to go down stream!
4 turer på sykkelen med 4 kanner ble 180 liter diesel, som skulle holde til full fres i 40 timer, som burde få oss de 60 km til Wien. Underveis møtte Skipperen andre verdige voyageers. Jack og Matt fra sydvest England var på vei med sykkel til Tyrkia, antagelig… Hadde vært underveis i 2-3 mnd. Sympatiske karer. Skipperen ga noen tips om Bratislava og våre veier skiltes, men vil følge hverandres blogger. www.eurasianadventure.wordpress.com/home Strømmen var som ventet fremdeles en formidabel motstander, men med bra lys, og ved å gå tett på land, kreket vi oss sakte videre. Mange drev med strømmen i leide kanoer etc. Wien til Bratislava er en hyggelig dagstur. Alle vinket. Vi ville gjerne også med strømmen!
Hainburg is an nicely situated little town between steep forrest clad hills, with several ”well maintained ruins” and a castle on a small peak just behind it. Just after the town, the river is narrower, and there are man made barriers on both sides. Seen from above, it looks as if the river has ribs. They are there to push the water towards the channel and make it sailable even at fast spots and at low water levels. The barriers were under the surface, but not enough. Shallow stony structures surrounded by very powerful swirls.
Hainburg er en flott beliggende liten by mellom bratte skogkledde åser med flere ”velholdte ruiner” og en borg på en topp rett bakenfor. Rett etter byen er elven smalere, og det er kunstige barrierer på hver side. Sett ovenfra ser det ut som om det er ribbein i elven. Hensikten er å presse vannet mot midten av elven og gjøre leden seilbar selv der vannet går fort og ved lav vannstand. Barrierene var under vann, men ikke nok. Grunne steinrøyser med svært kraftige virvler rundt.
At this spot, the river was especially fast, and a barrier from each side projected towards the same level. Which made it impossible to to win altitude on one side and hurry in below the next. We tried going as close as possible by the northern barrier at full steam. The speed gradually dropped until we stopped. We moved even closer in a rodeo on the water swirls. We tried for a long time, but it was impassible. The oposite side looked significantly more scary, with more of the foaming swirls and a big depression on the surface below the barrier. The current rushed over it and around it. The curent that goes around the end, always turns in towards the depression below.
På dette stedet var elven spesielt rask, og en barriere fra hver side gikk ut mot samme høyde. Det var altså ikke mulig å vinne høyde på den ene siden og kaste oss inn bak neste. Vi prøvde å gå tettest mulig inntil barrieren på nordsiden med maks fart. Det gikk saktere og saktere inntil det stoppet. Vi gikk enda litt nærmere i en rodeo på virvlene i vannet. Vi prøvde lenge, men umulig å komme forbi. Motsatt side så atskillig skumlere ut med enda mer skummende virvler, og en stor grop i vannet nedenfor barrieren. Strømmen fosset over og rundt den. Strømmen som går utenfor enden, svinger alltid inn mot gropen nedenfor.
And this is actually at a spot with weaker current, where we dared going close to one. Mostly we were closer to the shore, on the shallow side of these...
Og dette er faktisk på et sted med mindre strøm, hvor vi fktisk turte å gå nær en av dem. For det meste var vi nærmere land, på den grunne siden av disse...
Daring to approach such spots is very risky, and not only to the boat, since there’s a risk of being driven in on the upside of the stone barrier. If that happened, the boat would imediately be turned sideways, get pushed up on the barrier and water flow all over it. But we had no other options. We went across, accellerated in the backwater below the barrier to get max momentum into out 15 tonnes, shot into the current as close as possible, creating a huge bow wave as we got into the heading current. We of course slowed down quickly, but by riding the wave the barrier creates arountd its end, and the turbulence under it, we inch by inch moved upwards. It’s incredible that this is at all possible, when the current just a metre or two off the boat is going twice our max speed. The 200 metres took an hour of heavy tiller wrestling. Our by far most difficult point until now, even though the current avove Gönyü was much more rapid in the channel, that was much easier and without real danger. This type of challenge, we hope not to encounter again.
Å våge seg mot slike steder er meget risikabelt, og ikke bare for båten, siden man risikerer å drives inn på oversiden av steinrøysa. Da ville båten vris sideveis umiddelbart, presses opp på barrieren og vannet flomme over hele båten. Men vi hadde ingen alternativer. Vi krysset over, gikk oppover i bakevjen nedenfor barrieren for å få våre 15 tonn i sig, skjøt ut i strømmen tettest mulig på, med en voldsom baugbølge idet vi kom inn i motstrømmen. Vi saknet selvfølgelig raskt, men ved å ri på bølgen barrieren lager rundt enden, og turbulensen under den, kom vi millimeter for millimeter oppover. Utrolig at det er mulig når strømmen en meter eller to fra båten er går dobbelt av vår maksfart. De 200 meterne tok en time med tung rorkult bryting. Vårt klart vanskeligste punkt hittil, selv om strømmen ovenfor Gönyü var mye raskere i leden, gikk det mye lettere og uten reell fare. Denne typen utfordring håper vi å ikke møte igjen.
A police boat that had a look at us a bit before the difficult point, passed again. Probably surprised to see us there. A kaiakk was lying up side down at the bank. Seemingly left there by the water. Looked all right. Had someone been lost from it? Apparently the police thought similarly, as they went a bit that way, but didn’t dare to og close. We considered picking it up, butt hat would most likely piss off the cops, so it may still be there... We dropped the anchor a bit later, protected from the current by some shallows, set mosquito nets on the hatches (there are clouds of them among the trees at night, but OK out on the river) and slept well.
En Politibåt som tittet på oss litt før det vanskelige punktet passerte igjen. Sikkert overrasket over å se oss forbi. En kaiakk lå på bredden opp ned i vannkanten. Tydeligvis lagt der av vannet. Så ut til å være i orden. Hadde noen gått rundt og blitt borte? Samme tanke gjorde tydeligvis politiet seg, siden de dro litt den veien, men de turte ikke gå nær. Vi tenkte på å ta den med oss, men det ville sikkert ville blitt bråk med politiet, så den ligger kanskje der ennå... Vi droppet anker litt senere, med strømly bak grunner, satte myggnett på lukene (det er skyer av mygg blant trærne om kveldene, men ok ute på elven) og sov godt.
Next day we went on at a pace slugs would be ashamed of. Full steam on the machinery. Tried to hich a ride by VHF radio every time someone passed. Still clinging to the shore. Previously, the standard soft bumps of a grounding were always commented. We watched each other while waiting for another bump, or had we gotten off it? Now it was so frequent that we didn't even move our eyes. The river bed is different in this part of the river. The soft sand banks we hit further down are gone with the strong current. What's left is gravel banks, which give much harder hits, and we're not helped by the current digging depth around the keel. At one spot, the speed rose suddenly, with no sign of the shallow that made the backwater, but the keel found it. A bang, the boat jumped, calmed down, jumped on the next bump, heeled over thoroughly and we were stuck. Not good, but with some bullying with forwards and backwards power trying to pivot the boat around the keel, it suddenly released again. We scrubbed sideways and heavily heeled over downwards a while before regaining the usual amount of control (which isn't really impressive).
Neste dag videre oppover i en fart snegler ville skammet seg over. Fullt trøkk på maskineriet. Haiket på VHF hver gang noen passerte. Krøp tettest mulig på land. Tidligere ble de vanlige luggende dultene av grunnstøtinger alltid kommentert. Man så på hverandre mens man ventet det kom mer eller om vi var fri. Nå var det så hyppig at vi ikke engang snudde blikket. bunnen er annerledes i denne delen av elven. De myke sandbankene man treffer lenger nede er borte med strømmen. Det som ligger igjen er banker av småstein, som gir mye hardere treff, og man blir ikke like hjulpet av strømmen til å grave dybde rundt kjølen. Ett sted økte farten plutselig, uten tegn til grunnen som lagde bakevje, men kjølen fant den. Det smalt till, båten hoppet, roet seg litt, og hoppet igjen på neste bulk, la seg godt over av strømmen og vi satt fast. Ikk
e bra, men herjing en god stund med forover og revers, vri båten i ulike retninger, så slapp det plutselig igjen. Vi skrubbet over grunnene på tvers nedover før vi hadde den vanlige kontroll (som ikke er mye å skryte av) igjen.
We went on upwards at absolutely max power, progressing 1-2 km/h. A peek below deck gave us a hint that something might be wrong, as sour smoke poured up. Fire! A bucket of water fixed it. The sound insulation inside the engine box had been heated by radiation from the exhaust manifold that it started to burn. Open engine case gave better cooling. Noisy, but necessary.
Shortly afterwards a rush of barges (4 pcs) were observed. A gas tanker might have second thoughts about bringing an old suspiciouly smoking sailboat. Others declined or didn’t answer our VHF hails. Hungarian Walhall on the other hand were just happy. Maybe because their boat was about a hundred years old (but in first class condition), making Remar seem quite fashionable. It was heavily laden with salt, so it had virtually no freeboard. Car tires, fenders and LOTS of rope made it possible still. The two friendly guys onboard pulled us at a good speed. The Captain gave us advice, lists of locks, kilometre positions, VHF channel. (The revised list will be here later). They wondered if we had enough diesel, which we had, but of course we could fit in some more. Half a Euro a litre is half the normal price, and we didn’t have to haul it the normal long distances. But we had to get into the machine room. The powerful engine emitted heat and and incredibly loud noise. Apparently it’s possible to get used to that too, as they stood close to the steel monster without any kind of protection.
Videre oppover for absolutt maks fart. 1-2 km/time over grunnen. En titt under dekk antydet at noe kunne være galt, siden sur røyk veltet opp. Brann! En bøtte vann ordnet opp. Lydisolasjonen hadde blitt så varm av strålingen fra eksosmanifolden at den begynte å ulme. Åpen motorkasse ga bedre kjøling. Bråkete, men nødvendig.
Rett etter kom et rush av lektere (4 stk) i sikte. En gasstanker ville neppe ha med en rykende gammel seilbåt. Andre avviste oss eller svarte ikke. Ungarske Walhall derimot var bare blide. Kanskje fordi den var ca 100 år gammel (men i førsteklasses stand), så Remar virket ganske nymotens. Den var tungt lastet med salt, så skrogsidene var så vidt over vannskorpen. Med alt av bildekk, fendere og masse tau gikk det. De to vennlige karene om bord dro oss i frisk fart. Kapteinen ga råd, lister med sluser, km posisjon og VHF kanal. (Den reviderte listen kommer her senere.) De lurte på om vi hadde nok diesel, som vi hadde, men hadde jo plass til litt til. En halv Euro pr liter er halvparten av vanlig pris, og vi slapp å hente det lange veier som ellers. Men ned i maskinrommet måtte man med dem. Den kraftige motoren strålte varme og støyet infernalsk. Tydeligvis var de vant til det siden de sto tett på stålmonsteret uten noen slags beskyttelse.
At the Freudenau lock, just before Vienna, we had to say goodbye to our helpers. It’s illegal to have leisure craft onto the barges in the lock chamber. The about three hours with them had been helpful. Either way we wanted to stop in Vienna. Above the lock was easy going, with no current and lots of floating cabins (tiny square barges topped by a just as square wooden box and some garden furniture on deck) followed by self boasting bussiness high rises and a couple of great old buildings, like a church (which started tolling its bell as we passed, probably to warn the city of these intruders) all surrounded by quite a bit of nature, and the ever present touring
roads, but no city centre). The actual centre of Vienna isn’t at the Danube, but at the old Donau Channel about 20 minutes walk further to the west.
We dropped the anchor close to the shore, a subway station and the “beach” promenade. A little girl said ”Shau Mami. Ein Praterboot!” (Look Mom. A gypsy boat!) The mother hushed her, but didn’t denounce it. Having large quantities of rope, tires and fenders all around, and generally looking pretty weathered, the impression is understandable.
Ved slusen Freudenau rett før Wien måtte vi si farvel våre hjelpere. Det er ikke tillatt å ha fritidsbåter på lekterne i kammeret. Vi ville jo uansett gjerne stoppe litt i Wien. Fra slusen var det bare fryd og gammen (som altså ikke betyr at det var gammer der, men tvert imot endel flytende hytter (firkantede små prammer med en like firkantet brakke oppå, og litt hagemøbler på dekk) påfulgt av en del ganske pralende forretningsbygg og enkelte flotte gamle bygg, type kirke (som begynte å ringe da vi passerte, antagelig som advarsel mot inntrengere) alt innkapslet i en del natur og turveier som alltid, men ikke særlig sentrum å skue). Selve Wien sentrum ligger altså ikke ved Donaus hovedløp, men ved gamle ”Donaukanal”, ca 20 minutters gange lenger vest.
Vi slapp ankeret tett ved land, en T-banestasjon og strandpromenaden. En liten jente sa ”Shau Mami. Ein Praterboot!” (Se mamma. En Sigøynerbåt!) Moren hysjet på henne, men avkreftet det ikke. Med store mengder tauverk og fendere på alle kanter, og relativt værbitt generelt, kan man jo si seg enig.
Bratislava er en fin og hyggelig by. Vi likte stedet, men ville videre. Strømmen var ikke på langt nær like sterk på det verste lenger nede, men elven svinger mye, så vi gikk fra side til side og avanserte i bakevjene, som en trapp. Fra Bratislava har elven færre bakevjer, og vannstanden var høy. Vi presset på, men måtte gi opp første runde, snudde (gikk 25 km/t i medstrøm…) og hang oss på en lekterbrygge. Ankeret er utrygt i så sterk strøm.
The Cook disembarked in Bratislava. Silviu planned to stay onboard until Vienna, but the difficulties getting there made the bus seem better (60 km, 6 Euro, a short hour) so he could have a look at the city before getting back to work. A bit later we spoke on the phone. He had a hotel room, had showered and was in full tilt tourist mode in Vienna. We should have sneaked Remar onto the bus too, insisting it was a scale model boat.
Kokken mønstret av i Bratislava. Silviu planla å bli med til Wien, men strabasene med å komme dit gjorde det bedre å ta bussen kl 08 (6 mil, 6 Euro, snau time) så han rakk å titte på byen før han måtte returnere til jobb. Litt senere snakket vi med ham på telefon. Han hadde hotellrom, var nydusjet og var i full fres turistmodus i Wien. Vi skulle lurt Remar inn på bussen og insistert på at det var en skala modellbåt.
The Harbour Captain could not help us hitching a ride, but we discovered that they on this part of the Danube (didn’t know about other areas) have changed the general call channel to channel 10. So they are not listening to channel 16 anymore. What the freaking crap are these landlubbing rat faces doing? Channel 16 is THE channel ALL over the World... Arrrgh!
Havnekapteinen kunne ikke hjelpe med å få haik, men vi fant ut at de på denne delen av Donau (visste ikke om andre områder) har endret generell kallekanal til kanal 10 for et par år siden. Så de lytter ikke på kanal 16 lenger. Hva heite Helvete er det disse knehønene av noen landkrabbende rottetryner driver med? Kanal 16 gjelder i HELE verden… Grrr!
The rest of the day was spent waiting for and imploring barges by VHF to take us along, arrange ropes for alternative methods of towing at high speed (a LOT of rope) and write blogg. The attentive barge watching (not as satisfying as bird watching) made us a bit overly sensitive: “Barge!No sorry, just a mirage.” “Yeah. It’s a pity we can’t hitch rides with those!”
Resten av dagen gikk med til å vente på lektere, tigge dem på VHF om å ta oss med, arrangere tau til alternative slepemåter for stor fart (MASSE tau) og skrive blogg. Den konsentrerte lektertittingen (det finnes mer tilfredsstillende typer titting) gjorde oss noe overfølsomme. ”Jeg hører en Lekter!... Nei det var visst bare et fata morgana, igjen.” ”Synd vi ikke kan få haik med de der!”
No hitch this day either. There are much fewer barges than earlier on the trip, they are of another type, often go too fast, or they just won’t have us on. This stretch is a challenge for them too. Most of the barges seemed to pass from about 06 to 09 in the morning. Even though the next day was Friday 1st of may, we decided to get up at 05, try to get a ride, and if no luck came our way by 11, we’d stock up on diesel and try again ourselves. As one might guess, we got no ride.
Ingen haik denne dagen heller. Det er mye færre lektere enn lenger nede, de er av en annen type, går ofte for fort, eller vil bare ikke ha oss med. Dette er en utfordring for dem også. De fleste ser ut til å passere her fra litt før 06 til ca 9 om morgenen. Selv om neste dag var fredag 1 mai, bestemte vi at strategien var stå opp 5 og prøve å få haik. Om det ikke gikk innen 11, skulle vi bunkre enda mer diesel og prøve igjen for egen maskin. Som man kunne gjette, fikk vi ingen haik.
4 trips across the bridge on the bike with 4 cans got to 180 litres, which should be enough for 40 hours on full steam, which should get us the 60 km to Vienna. On his way, the Skipper met other worthy voyageers. Jack and Matt from south west England going by bike to Turkey, probably... Had been going 2-3 months. Nice guys. The Skipper gave a few tips on Bratislava and our roads separated, but we’ll follow each others’ blogs: www.eurasianadventure.wordpress.com/home
The current was as expected, still a formidable opponent, but helped by good daylight, and creeping along the shore, we slowly progressed. Many rented canoes etc drifted along with the current. Vienna to Bratislava is a nice daytrip. All waved. We also wished to go down stream!
4 turer på sykkelen med 4 kanner ble 180 liter diesel, som skulle holde til full fres i 40 timer, som burde få oss de 60 km til Wien. Underveis møtte Skipperen andre verdige voyageers. Jack og Matt fra sydvest England var på vei med sykkel til Tyrkia, antagelig… Hadde vært underveis i 2-3 mnd. Sympatiske karer. Skipperen ga noen tips om Bratislava og våre veier skiltes, men vil følge hverandres blogger. www.eurasianadventure.wordpress.com/home Strømmen var som ventet fremdeles en formidabel motstander, men med bra lys, og ved å gå tett på land, kreket vi oss sakte videre. Mange drev med strømmen i leide kanoer etc. Wien til Bratislava er en hyggelig dagstur. Alle vinket. Vi ville gjerne også med strømmen!
Hainburg is an nicely situated little town between steep forrest clad hills, with several ”well maintained ruins” and a castle on a small peak just behind it. Just after the town, the river is narrower, and there are man made barriers on both sides. Seen from above, it looks as if the river has ribs. They are there to push the water towards the channel and make it sailable even at fast spots and at low water levels. The barriers were under the surface, but not enough. Shallow stony structures surrounded by very powerful swirls.
Hainburg er en flott beliggende liten by mellom bratte skogkledde åser med flere ”velholdte ruiner” og en borg på en topp rett bakenfor. Rett etter byen er elven smalere, og det er kunstige barrierer på hver side. Sett ovenfra ser det ut som om det er ribbein i elven. Hensikten er å presse vannet mot midten av elven og gjøre leden seilbar selv der vannet går fort og ved lav vannstand. Barrierene var under vann, men ikke nok. Grunne steinrøyser med svært kraftige virvler rundt.
At this spot, the river was especially fast, and a barrier from each side projected towards the same level. Which made it impossible to to win altitude on one side and hurry in below the next. We tried going as close as possible by the northern barrier at full steam. The speed gradually dropped until we stopped. We moved even closer in a rodeo on the water swirls. We tried for a long time, but it was impassible. The oposite side looked significantly more scary, with more of the foaming swirls and a big depression on the surface below the barrier. The current rushed over it and around it. The curent that goes around the end, always turns in towards the depression below.
På dette stedet var elven spesielt rask, og en barriere fra hver side gikk ut mot samme høyde. Det var altså ikke mulig å vinne høyde på den ene siden og kaste oss inn bak neste. Vi prøvde å gå tettest mulig inntil barrieren på nordsiden med maks fart. Det gikk saktere og saktere inntil det stoppet. Vi gikk enda litt nærmere i en rodeo på virvlene i vannet. Vi prøvde lenge, men umulig å komme forbi. Motsatt side så atskillig skumlere ut med enda mer skummende virvler, og en stor grop i vannet nedenfor barrieren. Strømmen fosset over og rundt den. Strømmen som går utenfor enden, svinger alltid inn mot gropen nedenfor.
And this is actually at a spot with weaker current, where we dared going close to one. Mostly we were closer to the shore, on the shallow side of these...
Og dette er faktisk på et sted med mindre strøm, hvor vi fktisk turte å gå nær en av dem. For det meste var vi nærmere land, på den grunne siden av disse...
Daring to approach such spots is very risky, and not only to the boat, since there’s a risk of being driven in on the upside of the stone barrier. If that happened, the boat would imediately be turned sideways, get pushed up on the barrier and water flow all over it. But we had no other options. We went across, accellerated in the backwater below the barrier to get max momentum into out 15 tonnes, shot into the current as close as possible, creating a huge bow wave as we got into the heading current. We of course slowed down quickly, but by riding the wave the barrier creates arountd its end, and the turbulence under it, we inch by inch moved upwards. It’s incredible that this is at all possible, when the current just a metre or two off the boat is going twice our max speed. The 200 metres took an hour of heavy tiller wrestling. Our by far most difficult point until now, even though the current avove Gönyü was much more rapid in the channel, that was much easier and without real danger. This type of challenge, we hope not to encounter again.
Å våge seg mot slike steder er meget risikabelt, og ikke bare for båten, siden man risikerer å drives inn på oversiden av steinrøysa. Da ville båten vris sideveis umiddelbart, presses opp på barrieren og vannet flomme over hele båten. Men vi hadde ingen alternativer. Vi krysset over, gikk oppover i bakevjen nedenfor barrieren for å få våre 15 tonn i sig, skjøt ut i strømmen tettest mulig på, med en voldsom baugbølge idet vi kom inn i motstrømmen. Vi saknet selvfølgelig raskt, men ved å ri på bølgen barrieren lager rundt enden, og turbulensen under den, kom vi millimeter for millimeter oppover. Utrolig at det er mulig når strømmen en meter eller to fra båten er går dobbelt av vår maksfart. De 200 meterne tok en time med tung rorkult bryting. Vårt klart vanskeligste punkt hittil, selv om strømmen ovenfor Gönyü var mye raskere i leden, gikk det mye lettere og uten reell fare. Denne typen utfordring håper vi å ikke møte igjen.
A police boat that had a look at us a bit before the difficult point, passed again. Probably surprised to see us there. A kaiakk was lying up side down at the bank. Seemingly left there by the water. Looked all right. Had someone been lost from it? Apparently the police thought similarly, as they went a bit that way, but didn’t dare to og close. We considered picking it up, butt hat would most likely piss off the cops, so it may still be there... We dropped the anchor a bit later, protected from the current by some shallows, set mosquito nets on the hatches (there are clouds of them among the trees at night, but OK out on the river) and slept well.
En Politibåt som tittet på oss litt før det vanskelige punktet passerte igjen. Sikkert overrasket over å se oss forbi. En kaiakk lå på bredden opp ned i vannkanten. Tydeligvis lagt der av vannet. Så ut til å være i orden. Hadde noen gått rundt og blitt borte? Samme tanke gjorde tydeligvis politiet seg, siden de dro litt den veien, men de turte ikke gå nær. Vi tenkte på å ta den med oss, men det ville sikkert ville blitt bråk med politiet, så den ligger kanskje der ennå... Vi droppet anker litt senere, med strømly bak grunner, satte myggnett på lukene (det er skyer av mygg blant trærne om kveldene, men ok ute på elven) og sov godt.
Next day we went on at a pace slugs would be ashamed of. Full steam on the machinery. Tried to hich a ride by VHF radio every time someone passed. Still clinging to the shore. Previously, the standard soft bumps of a grounding were always commented. We watched each other while waiting for another bump, or had we gotten off it? Now it was so frequent that we didn't even move our eyes. The river bed is different in this part of the river. The soft sand banks we hit further down are gone with the strong current. What's left is gravel banks, which give much harder hits, and we're not helped by the current digging depth around the keel. At one spot, the speed rose suddenly, with no sign of the shallow that made the backwater, but the keel found it. A bang, the boat jumped, calmed down, jumped on the next bump, heeled over thoroughly and we were stuck. Not good, but with some bullying with forwards and backwards power trying to pivot the boat around the keel, it suddenly released again. We scrubbed sideways and heavily heeled over downwards a while before regaining the usual amount of control (which isn't really impressive).
Neste dag videre oppover i en fart snegler ville skammet seg over. Fullt trøkk på maskineriet. Haiket på VHF hver gang noen passerte. Krøp tettest mulig på land. Tidligere ble de vanlige luggende dultene av grunnstøtinger alltid kommentert. Man så på hverandre mens man ventet det kom mer eller om vi var fri. Nå var det så hyppig at vi ikke engang snudde blikket. bunnen er annerledes i denne delen av elven. De myke sandbankene man treffer lenger nede er borte med strømmen. Det som ligger igjen er banker av småstein, som gir mye hardere treff, og man blir ikke like hjulpet av strømmen til å grave dybde rundt kjølen. Ett sted økte farten plutselig, uten tegn til grunnen som lagde bakevje, men kjølen fant den. Det smalt till, båten hoppet, roet seg litt, og hoppet igjen på neste bulk, la seg godt over av strømmen og vi satt fast. Ikk
e bra, men herjing en god stund med forover og revers, vri båten i ulike retninger, så slapp det plutselig igjen. Vi skrubbet over grunnene på tvers nedover før vi hadde den vanlige kontroll (som ikke er mye å skryte av) igjen. We went on upwards at absolutely max power, progressing 1-2 km/h. A peek below deck gave us a hint that something might be wrong, as sour smoke poured up. Fire! A bucket of water fixed it. The sound insulation inside the engine box had been heated by radiation from the exhaust manifold that it started to burn. Open engine case gave better cooling. Noisy, but necessary.
Shortly afterwards a rush of barges (4 pcs) were observed. A gas tanker might have second thoughts about bringing an old suspiciouly smoking sailboat. Others declined or didn’t answer our VHF hails. Hungarian Walhall on the other hand were just happy. Maybe because their boat was about a hundred years old (but in first class condition), making Remar seem quite fashionable. It was heavily laden with salt, so it had virtually no freeboard. Car tires, fenders and LOTS of rope made it possible still. The two friendly guys onboard pulled us at a good speed. The Captain gave us advice, lists of locks, kilometre positions, VHF channel. (The revised list will be here later). They wondered if we had enough diesel, which we had, but of course we could fit in some more. Half a Euro a litre is half the normal price, and we didn’t have to haul it the normal long distances. But we had to get into the machine room. The powerful engine emitted heat and and incredibly loud noise. Apparently it’s possible to get used to that too, as they stood close to the steel monster without any kind of protection.
Videre oppover for absolutt maks fart. 1-2 km/time over grunnen. En titt under dekk antydet at noe kunne være galt, siden sur røyk veltet opp. Brann! En bøtte vann ordnet opp. Lydisolasjonen hadde blitt så varm av strålingen fra eksosmanifolden at den begynte å ulme. Åpen motorkasse ga bedre kjøling. Bråkete, men nødvendig.
Rett etter kom et rush av lektere (4 stk) i sikte. En gasstanker ville neppe ha med en rykende gammel seilbåt. Andre avviste oss eller svarte ikke. Ungarske Walhall derimot var bare blide. Kanskje fordi den var ca 100 år gammel (men i førsteklasses stand), så Remar virket ganske nymotens. Den var tungt lastet med salt, så skrogsidene var så vidt over vannskorpen. Med alt av bildekk, fendere og masse tau gikk det. De to vennlige karene om bord dro oss i frisk fart. Kapteinen ga råd, lister med sluser, km posisjon og VHF kanal. (Den reviderte listen kommer her senere.) De lurte på om vi hadde nok diesel, som vi hadde, men hadde jo plass til litt til. En halv Euro pr liter er halvparten av vanlig pris, og vi slapp å hente det lange veier som ellers. Men ned i maskinrommet måtte man med dem. Den kraftige motoren strålte varme og støyet infernalsk. Tydeligvis var de vant til det siden de sto tett på stålmonsteret uten noen slags beskyttelse.At the Freudenau lock, just before Vienna, we had to say goodbye to our helpers. It’s illegal to have leisure craft onto the barges in the lock chamber. The about three hours with them had been helpful. Either way we wanted to stop in Vienna. Above the lock was easy going, with no current and lots of floating cabins (tiny square barges topped by a just as square wooden box and some garden furniture on deck) followed by self boasting bussiness high rises and a couple of great old buildings, like a church (which started tolling its bell as we passed, probably to warn the city of these intruders) all surrounded by quite a bit of nature, and the ever present touring
roads, but no city centre). The actual centre of Vienna isn’t at the Danube, but at the old Donau Channel about 20 minutes walk further to the west.We dropped the anchor close to the shore, a subway station and the “beach” promenade. A little girl said ”Shau Mami. Ein Praterboot!” (Look Mom. A gypsy boat!) The mother hushed her, but didn’t denounce it. Having large quantities of rope, tires and fenders all around, and generally looking pretty weathered, the impression is understandable.
Ved slusen Freudenau rett før Wien måtte vi si farvel våre hjelpere. Det er ikke tillatt å ha fritidsbåter på lekterne i kammeret. Vi ville jo uansett gjerne stoppe litt i Wien. Fra slusen var det bare fryd og gammen (som altså ikke betyr at det var gammer der, men tvert imot endel flytende hytter (firkantede små prammer med en like firkantet brakke oppå, og litt hagemøbler på dekk) påfulgt av en del ganske pralende forretningsbygg og enkelte flotte gamle bygg, type kirke (som begynte å ringe da vi passerte, antagelig som advarsel mot inntrengere) alt innkapslet i en del natur og turveier som alltid, men ikke særlig sentrum å skue). Selve Wien sentrum ligger altså ikke ved Donaus hovedløp, men ved gamle ”Donaukanal”, ca 20 minutters gange lenger vest.
Vi slapp ankeret tett ved land, en T-banestasjon og strandpromenaden. En liten jente sa ”Shau Mami. Ein Praterboot!” (Se mamma. En Sigøynerbåt!) Moren hysjet på henne, men avkreftet det ikke. Med store mengder tauverk og fendere på alle kanter, og relativt værbitt generelt, kan man jo si seg enig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)