Remar soon alone in the winter

In november the Skipper was a short trip to Budapest to check that all was well with the ship, cover her up some, check on the technical stuff, and make sure she doesn't think she's forgotten. This will work OK, but it's fresh water. Next summer, the Lady will float in proper salt water.

I november var Skipperen en kort tur i Budapest for å se at alt sto bra til med skuta, dekke til bedre med presenning, sjekke det tekniske, og sørge for at hun ikke tror hun er glemt. Dette skal nok fungere, men det er jo ferskvann. Neste sommer vil damen flyte i ordentlig saltvann.




















Clear automn air and 3 metres lower water level than when we arrived in the summer. Within a couple of weeks, there will be nobody else here. Only Remar with her stout concrete hull smiles at the 10cm of ice that come here sometimes. She's built for a life in Norway...

Høstklar luft og 3 meter lavere vann enn da vi kom i sommer. Innen et par uker er ingen andre her. Bare Remars staute betong smiler av de 10 cm is som kommer av og til her. Hun er bygget for et liv i Norge...




















Prestige Marina and Prestige Towers. Just as overly pretentious as it sounds, but pretty luxurious too. In the high builging on the left there is free (if you're docked there, which is pretty damn EXPENSIVE, but still far from the most expensive in town) swimmingpool, sauna, gym, etc. In the flat building, at the left of the bridge to the piers, are the harbour offices and the guard watching Remar 24/7. To the right, there's a fancy restaurant and bar featuring the vannabe rich and famous.

Soon the area will be almost void, I guess, but even on a chilly Sunday night in November, there were people here. And the food was nice. I guess Remar will be fine here.

Prestige Marina og Prestige towers. Like overpretensiøst som det høres, men ganske luksuriøst også. I blokken til venstre er det gratis (om du ligger i havnen, som er drit DYRT, men likevel langt fra dyreste i byen) svømmebasseng, badstu, treningsrom, etc. I den flate bygningen, til venstre for nedgangen til bryggene er kontorene for havnen og vakten som passer på Remar døgnet rundt. Til høyre er en flott restaurant og bar med vannabe rikfolk og kjendiser.

Snart er det nesten forlatt tenker jeg, men selv på en høstlig søndagskveld i november var det folk her. Og maten var god. Tror Remar skal ha det greit her.

Rendezvous in Budapest

Hello guys! Have been doing som reconnaissance up the river. Went to Budapest on my way home and this is what I found out:
1) The tequila is really cheap, but you shouldn’t drink more than ONE bottle each.
2) Stay away from the Russian mafia! Me and my friend Abed got into some deep shit trouble with some not very nice guys in a not very nice place (after kinda having too many tequilas). Had to spend 500 Euros to buy our asses out!

La elva leve!
ole

Hallo gutta! Jeg har rekognosert litt lenger oppe i elva. Dro til Budapest på veien hjem, og fant ut dette:
1) Tequilaen er virkelig billig, men man bør ikke drikke mer enn EN flaske hver.
2) Hold klar av russisk mafia! Jeg og min venn Abed kom opp i noe seriøst trøbbel med noen ikke veldig hyggelige karer på et ikke veldig hyggelig sted (etter å på en måte ha fått i oss for mange tequilaer). Måtte ut med 500 Euro i løsepenger!

La elva leve!
Ole

Oltenita – Ruse (65 km)

Once again we hitched a hike with a barge (so far, this seems to be the best method of traveling up this river). This time we were invited by a Ukrainian crew, who took us all the way to Ruse, the biggest Bulgarian city on Danube. Closing in on the harbor in Ruse, once again, we had trouble with the engine (this time, it turned out to be a friction coupling in the gear box that had gotten slack), which pulled less and less until we had no power just a few meters from the shore. Fortunately the light was dim, and we swiftly switch the Romenian guest flag with the Bulgarian one, and grabbed on to on a barge docked close to the harbor, effectively docking illegally and giving ourselves permission to skip all protocol. Punishments aren't for breaking rules, but for getting caught at it...

Nok en gang haiket vi med en lekter (som foreløpig ser ut til å være den beste måten å komme seg oppoverdenne elva). Denne gangen ble vi invitert av et Ukrainsk mannskap, som tok oss hele veien til Ruse, den største Bulgarske byen ved Donau. Da vi slapp lekteren og nærmet oss land, viste det seg at vi enda en gang hadde problemer med motoren (denne gang viste det seg å være en friksjonskobling i girkassen som hadde blitt slakk) som trakk mindre og mindre til framdriften forsvant helt, noen meter fra land. Heldigvis var det skumring og vi skiftet kjapt det Rumenske gjesteflagget med det Bulgarske og grep tak i en lekter fortøyd nær havna, som effektivt var å fortøye ulovlig og gi oss selv tillatelse til å droppe alle formaliteter. Straffer er ikke for bryte regler, men for å bli tatt i det...

















Mostly harmless...



















Our Ukranian friends at the barge. To the left, the guy who’s name we don’t remember. To the right, Jurgin (or something like that).
Våre ukrainske venner på lekteren. Til venstre, han karen vi ikke husker navnet på. Til høyre, Jurgin (eller noe sånt).



















Boatswain and Skipper working on the transmission.
Båtsmann og Skipperen jobber med girkassa.


Quite impressed by the standard of the local infrastructure (especially the big Rumanian-Bulgarian friendship bridge crossing the Danube), Ole (who could definitely need a shower by now) decided that he wanted to go to Oslo to see Turbonegro do Apocalypse Dudes at the music festival Øyafestivalen. Trying to catch the nighttrain to Прага (why can’t they at least write a simple timetable in letters we can understand?!!!), we found ourselves a in a real hurry, and had to run from both the Customs, Immigration, Police and Harbour Master, to get the boatswain to the trainstation in time. (But we found time for a couple of beers of course. There's always time for beer!)

Ganske imponert av standarden på den lokake infrastukturen (særlig den store Rumensk - Bulgarske vennskapsbroen over Donau), bestemte Ole (som definitivt trengte en dusj nå) seg for at han ville dra til Oslo for å se Torbonegro gjøre Apoclypse Dudes på Øyafestivalen. Siden vi prøvde å nå nattoget til Прага (hvorfor kan de ikke i det minste ha en enkel tidstabell med bokstaver vi kan lese?!!!), fikk vi plutselig veldig dårlig tid, og måtte løpe fra både Toll, Immigrasjon, Politi og Havnekaptein, for å få Båtsmannen til togstasjonen i tide. (Men noen øl rakk vi selvfølgelig. Det er alltid tid til noen øl!)

Leaving Ruse, the crew is down to two members. Until he returnes (hopefully very soon), Ole bid you all a very dear farewell with one of his favorite homoerotic sailor tunes, of course by Turbonegro:

Når vi forlater Ruse, er mannskapet nede på to medlemmer. Inntil han er tilbake (forhåpentlig snart), sier Ole et kjærlig farvel med en av sine favoritt homoerotiske sjømannssanger, selvfølgelig av Turbonegro:

















Sailor man

Oh, so handsome, oh, so strong.
Tell me stories of distant shores, all night long.
I shiver all over when I see your lovly tan.
And I can tell by your clear blue eyes, you're a sailor man.

Oh, sailor man from polar land.
Oh, sailor man come take my hand.
Oh, sailor man take me along.
Show me the Port-au-Prince and Hong Kong

Oh, sailor man, I sure hope you don't drown.
I'd rather have you showing me Cape Town.
You know your way to New York, New York, where we can go to bars.
A strong blonde handsome sailor, Norwegians call you Lars.

Oh, sailor man from polar land
Oh, sailor man, come take my hand
Oh, sailor man, I'd gladly die
to see the ports of Rostock and Shanghai

Sailor Man
Oh, sailor man
Please take my hand
Oh, tender sailor man

Burnout in Bucuresti

Arriving in Oltenita (whitch is a dump), we decided to go to Bucuresti (60 km northwest of Oltenita), attending (what turned out to be) a magical Massive Attack concert. Without a navigator, but with a slightly confused river pilot (he couldn’t find the river) as city guide, we also got to see the Romanian National Theatre five or six times (we forgot), a huge building (another result of Mr. Ceausescu’s megalomania) and a gas station named Rompetrol (just funny in Norwegian). Going there by minibus took us 1 hour. Going back by taxi took us 20 minutes (the taxi driver must have had a death wish!)

Da vi kom til Oltenita (utt. åltenitza) (som er et drittsted) bestemte vi oss for å dra til Bucuresti (60km nordvest for Oltenita), for å gå på (noe son viste seg å bli) en magisk Massive Attack konsert. Uten GPS, men med en lett forvirret elvelos (han fant ikke elva) som byguide, fikk vi også sett Romanias Nasjonalteater fem-seks ganger (vi glemte det), en enorm bygning (enda et resultat av Hr. Ceausescus megalomani) og en bensinstasjon ved navn Rompetrol. Reisen til Bucuresti tok en time i minibuss. Tilbake i taxi tok det 20 minutter. (Sjåføren må ha ønsket å dø!)






















The Pilot can't find the river.
Losen finner ikke elva.


















In a taxi, on our way to the concert.
I taxi, på vei til konsert.


















Somewhere in Bucuresti.
Et eller annet sted i Bucuresti.


















The biggest rear view mirror in Romania.
Det største bakspeilet i Romania.


















Andreea met us with the tickets. Stein ate a chickenburger.
Andreea møtte oss med billettene. Stein spiste kyllingburger.


















One beer is not enough!
Èn øl er ikke nok!


















Massive Attack on stage.
Massive Attack på scenen.


















This could have been a gas station in Norway, but the customers would smile much. (Just can't be translated.)
De ønsker deg til og med velkommen på norsk!

Silistra – Oltenita (55 km)

Because we were all sleeping most of the time, there is nothing much to tell from this, except that early in the morning we hitched a hike with a Rumenian barge who took us all the way to Oltenita for free and woke us up with some newly fried fish and home made semola pudding in the afternoon. In Oltenita we docked at a "pontoon" (floating barge corpse). The manager wanted us first to pay 350 Lei for us to dock there (he must have been stupid!), but later we bargained it down to about (!) 30 Lei (under the condition that we didn’t tell his boss).

Siden vi alle sov det meste av tiden, er det ikke mye å fortelle om denne etappen, untatt at tidlig på morgenen fikk vi haik med en rumensk lekter som tok oss med hele veien til Oltenita gratis, og vekket oss med nystekt fisk (av typen dassmort) og hjemmelaget semulepudding på ettermiddagen. I Oltenita fortøyde vi på en "pontong" (flytende lekterlik). Fyren ombord ville ha oss til å betale 350 Lei (gærninger) for å ligge der, (han må ha vært idiot), men senere fikk vi prutet det ned til omtrent (!) 30 Lei (på betingelse av at vi ikke fortalte det til hans sjef).

















Hitchhiking on the Danube.
Haiking på Donau.


















And (once again) thanks for all the fish!
(Kan ikke oversettes. Enten vet du hva det betyr, eller ikke. Delfiner og romskip...)


















Remar at the pontoon in Oltenita.
Remar ved pontongen i Oltenita.

Cernavoda – Silistra (75 km)

Our first two days on the river has mostly been a quiet ride against the current (as always), with no greater action than hitting the sandy bottom five times (within the first hour). Leaving the harbor in Cernavoda early in the morning (12 o’clock), our first meeting with the Danube was also a very pleasant one. Unlike the Ceucescu built channel, the river is surprisingly pristine. It passes trough beautiful nature, with a lot of wildlife and just a few small villages to bee seen at very long intervals from the river. The traffic mostly contains of ferries and barges, and some small boats with local babes waving to us (but none of them able to make the guys steering the boats dare to stop and drop them off at a more seaworthy vessel...) (however, we have not discovered any of the houses yet, that Rumenian TV said would float down the river, beacause of the heavy flood (which we have also hardly noticed)).

Våre første to dager på elven har for det meste vært en stille tur i motstrøm (som alltid), uten større hendelser enn å treffe sandbunnen fem ganger (innen første timen). Da vi dro fra Cernavoda tidlig om morgnen (klokken 12), var vårt første møte med Donau meget behagelig. I motsetning til Ceucescus kanal, er elven overraskende uberørt. Den går gjennom vakker ren natur, med masse fugler og dyr, og bare noen få små landsbyer som kan ses fra elven med lange mellomrom. Traffikken består for det meste av ferger og lektere, og noen småbåter med lokale babes som vinket til oss (ingen har klart å få gutta som styrer båten til å sette dem av på et mer sjødyktig fartøy...) (men vi har ikke sett noen av husene ennå, som rumensk TV sa ville flyte nedover elven etter den store oversvømmelsen (som vi også knapt har merket))

Now in river mode, the Skipper has dropped the sea maps for road maps.
Nå i elvemodus, har Skipperen lagt vekk sjøkartene og gått over til Romanias svar på NAF Veibok.

Building a rack for the mast, Remar turnes into a riverboat.
Vi bygger mastestøtte. Remar omvandles til elvebåt.























The chef cleans the oven before making dinner...
Le Chef renser ovnen før tilberedning av middagen...


















...whitch of course tasted great!
...som selvfølgelig smakte utsøkt!


The first night we anchored up close to the river bank about 25 kilometers east of Silistra (a Bulgarian town just across the border). Here we spent the night eating a(nother) great dinner made by the (still) naked chef, drinking Tzuica, and talking about life, death, love and the ocean until dawn. The next morning, after having a refreshing swim in the river, we continued our jurney, headed for Silistra, looking for dinner and diesel (whitch we actually don’t seem to need, as the engine hardly uses any fuel at all).

Den første natten ankret vi tett ved elvebredden ca 25 km øst for Silistra (en bulgarsk by rett over grensen). Her brukte vi aftenen på å spise en(da) en nydelig middag tilberedt av den (fremdeles) nakne chef, drikke zuika og snakke om livet, døden, kjærligheten og havet til morgengry. Neste morgen, etter et forfriskende bad i elven, fortsatte vi reisen, med retning Silistra, på utkikk etter middag og diesel (som det virker som om vi ikke trenger, siden motoren knapt bruker noenting).


















The Skipper diving into Danube (which one got more polluted is hard to say).
Skipperen stuper ut i Donau (hvem som ble mer forurenset er ikke lett å si).























The Riverpilot, surfing on Denube.
Elvelosen, surfing på Donau.


















The Boatswain with the (rudder)stick (!) in his hand.
Båtsmannen med (ror)kulten (!) i sin hånd.


After a (relatively) quick check-in in the “harbour” (the Bulgarian border police seems a bit more reasonable than the Rumanian one), and a little delay caused by Steins love for sour plums, we dropped into a small street kitchen, where we had some Kamenitzas (Bulgarian beer) and a local dish, looking like something which in Romania is called mici (pronounsed “mitch”). After this we returned to the boat, picked up our fuel cans and walked to the nearest gas station to fill them up. Beside breaking the small carrige we used to bring the cans in, we also found an old Tupolev airplane parked in the middle of a pretty nice garden, and a some old (probably) Roman castle ruins. The night was once again spent anchored, some hundred meters upstream from town.

Etter en (relativt) kjapp innsjekking i "havnen" (bulgarsk grensepoliti virker noe mer fornuftige enn sine rumenske kolleger), og en liten forsinkelse pga Steins forkjærlighet for sure plummer, ramlet vi inn i et lite gatekjøkken (bokstavlig talt), hvor vi tok noen Kamenitza (bulgarsk øl) og en lokal rett, som ligner på noe (små rollerburgere lagd av medisterdeig) som i Romania kalles mici (utt. mitsj). Etter dette dro vi tilbake til båten, tok med oss dieselkannene og gikk til den nærmeste bensinstasjonen for å fylle dem. I tillegg til å overbelaste den lille tralla vi kjørte kannene på, fant vi et gammelt Tupolev fly parkert midt i en ganske pen have, og noen gamle (antagelig) romerske festningsruiner. Natten ble tilbragt nok en gang for anker, noen hundre meter oppover fra byen.


















Plums. Fee and sour, like many things the Skipper enjoys...
Plommer. Gratis og sure, som mange ting skipperen nyter...


















We have no idea how it got here.
Vi aner ikke hvordan dette kom hit.























Florin being attacked by a sworm of moths, while DOING THE DISHES (Look at that Andreea!)
Florin blir angrepet av en sverm med møll, mens HAN GJØR OPPVASKEN (Se på det Andreea!)

Fyrbøter'n i Sultanens harem

When the Machinist left us in Constanta to get more of the city we all fell in love with, Istanbul, he had adventures worth reading, although some of it may not be suitable for public display. We expect that he conveys both here. This post will be edited as we drag more details out of him.

Da fyrbøter'n forlot oss i Constanta for å få mer av den byen vi alle forelsket oss i, Istanbul, opplevde han saker som er verdt å skrive om, selv om kanskje ikke alt er egnet til offentligheten. Vi forventer at han formidler begge deler her. Dette innlegget vil redigeres etterhvert når vi får mer detaljer ut av ham.

Constanta – Cernavoda (60 km)

Finally we have entered the river Danube. It was certanly not too early, nor was it too late. And it was definently not easy! Our first attempt to enter the channel, which connects the Danube with the Black Sea on the shores of Constanta (the river-delta itself ends up some 150 kilometers up north, close to the Romanian-Ukrainian border) ended at the first lock late in the afternoon (we just had to pick some more peaches from Silviu’s garden before we could leave), where the local channel-lock-mafia told us to “Hai dispareti de aici, nu aveti ce cauta aici”, which means something like “fuck off, I’m the boss and you have no bussiness here!”

Endelig har vi gått inn i elven Donau. Det var ikke et øyeblikk for tidlig, men heller ikke for sent. Og det var definitivt ikke enkelt! Vårt første forsøk på komme inn i kanalen, som forbinder Donau med Svartehavet ved Constantas kyst (elvedeltaet ender opp ca 15 mil lenger nord, nær den Rumensk-Ukrainske grensen) endte ved første sluse sent på ettermiddagen (vi måtte bare plukke noen flere fersken i Silvius hage før vi kunne dra), hvor kanalslusemafiaen ba oss "Hai dispareti de aici, nu aveti ce cauta aisi", som betyr omtrent "pell dere vekk, jeg er sjefen og dere har ikke noe her å gjøre!"


















Leaving Constanta, for the first time...
Vi forlater Constanta, første gang...























Ole making a Rumanian flag, Le Tricoleur (Libertè, Egalitè, Fraternitè!) was sacrificed.
Ole lager et Rumensk flagg. Le Tricoleur (Libertè, Egalitè, Fraternitè!) ble oftet.


At the lock, we were told that
A) we cannot enter the channel at night (not true),
B) we certainly have to take the mast down (not true),
C) we need some kind of written documentation of our permission to enter the lock (not true, but we actually had one), and
D) we were supposed to pay 430 LEI to the channel authorities at the lock (this turned out to be true).
Thus, after spending the night at the dock by the lock (nice rhyme), eating a very nice chicken stew a la the naked chef (Ole), with a couple of beers and some of Silviu’s home made Tzuica, getting summoned by two guys in uniform asking to see all documentation (again) at 7 o’clock in the morning, the following day was spent inside the commercial harbor (the tremendously big one) looking for a suitable crane (which there of course were a lot of) and a corrupt crane operator (which there were surprisingly few of) willing to help us taking down the mast.

Ved slusen ble vi fortalt at
A) vi kan ikke gå i kanalen om natten (feil),
B) vi må i hvert fall ta ned masten (feil),
C) vi trenger en skriftlig dokumentasjon på vår tillatelse til å gå i kanalen (feil, men vi hadde faktisk en slik), og
D) vi måtte betale 430 Lei (rumenske gærninger (ca 900 norske)) til kanal-autoritetene ved slusen (som viste seg å være riktig).
Dermed, etter å ha tilbrakt natten ved bryggen ved slusen, og spist en meget god kyllinggryte a la The naked Chef (Ole), med et par øl og litt av Silvius hjemmebryggede Tzuika, bli stilt til rette av to fyrer i uniform klokken 07 om morgenen som ville se dokumentene våre (igjen), ble den følgende dag brukt omkring i den kommersielle havnen (den enormt digre) på leting etter en passende kran (som det selvfølgelig var masser av) og en korrupt kranfører (som det var overraskende få av) villig til å hjelpe oss med å ta ned masten.






















The pilot climbing the mast before taking it down.
Losen klatrer i masten før den blir tatt ned.























Remar, seen from above.
Remar, sett ovenfra.























The sails will now be stowed away for a long time.
Seilene blir nå stuet under dekk en lang stund.


First we talked to the harbour Captain, who (even if he had a very nice white uniform) didn’t know where to find one. Then we started walking around inside the harbor, looking for an apropriately shabby crane. And finally we found one, with some apropriately shady figures lurking around it (this is where a rumenian speaking river-pilot comes in handy), actualy willing to help us (we just had to wait for the crane operator to return from lunch, which of course took two hours). The only problem was that when the crane operator (finally) showed up and started the engine, a large quantity of hydraulic fluid sprayed out of the engine room because of a disassembled hose (which the operator’s boss (who was standing next to him) of course knew about, but forgot to tell him). Waiting for another hour for the operator to repair it (he told us it would take five minutes, but actualy meant overnight), we suddenly discovered a Norwegian container ship called Eline (of Molde) docked nearby. And it had a crane perfect for our use! After talking to the crew (which of course were all polish) for 20 seconds they wanted to help us right away.

Først snakket vi med Havnekapteinen, som (selv om han hadde en veldig pen hvit uniform) ikke visste hvor man kunne finne en. Så begynte vi å gå rundt inne i havneområdet på leting etter en passlig shabby kran. Og endelig fant vi en, med noen passelig tvilsomme figurer luskende rundt (en anledning hvor en rumensk talende elvelos er kjekt å ha) som var villige til å hjelpe oss (vi måtte bare vente på at kranføreren skulle komme tilbake fra lunch, om et kvarter (= to timer)). Problemet var bare at da kranføreren (endelig) dukket opp og startet maskinen, sprutet et stort kvantum hydraulikkvæske ut av maskinrommet, pga en demontert slange (som førerens sjef (som sto ved siden av ham) selvfølgelig visste om, men glemte å fortelle ham). Imens vi ventet en drøy time til på at han skulle reparere den (han sa det ville ta fem minutter, men det han mente da var over natten) oppdaget vi plutselig et norsk containerskip ved navn Eline (av Molde) som lå ikke så langt unna. Og det hadde en kran som var perfekt for vår bruk! Etter å ha snakket med mannskapet (som alle selvfølgelig var polske) i 20 sekunder, ville de gjerne hjelpe oss med en gang.


















The mast comes down.
Masten på vei ned.


















Remar & Eline in Constanta.
Remar & Eline i Constanta.






















The skipper is changing skin.
Skipperen skifter ham.


10 minutes later, the very heavy (like everything else onboard) mast was resting nicely on deck. The crane operator had a botle of Tzuica in gratitude, and we could finally set course for the lock again. And this time everything turned out to be a walk in the park (the mafia guys are aparently a night operative species). After paying the fee, and picking all the apples and plums from the trees outside the office (we damn well paid for it!),we finally entered the channel (as we will definitely never do again (since the whole thing is extremly overpriced, slow (it would actually be faster to go by the river delta) and (some of) the people working there are cheap assholes) headed for the river Danube. Six hours later, after a quick ride up the channel, we reached the western lock, and the river (which within the next weeks will lead us to the heart of Europe). Passing through the locks we found ourselves in Cernavoda (mostly known for its nuclear power-plant), 60 kilometers west of Constanta. There, at about two o’clock in the night, we tied ourselves (or the boat to be precise) to a small ferryboat, next to some river-gypsies and fell asleep.

10 minutter senere, hvilte den svært tunge (som alt annet ombord) masten pent på dekk. Kranoperatøren fikk en fin flaske hjemmebrygget Tzuica som takk, og vi kunne endelig sette kurs mot slusen igjen. Og denne gangen viste alt seg å være en lek. (Mafia typene er tydeligvis en nattoperativ art). Etter å ha betalt avgiften, og plukket absolutt alle epler og plummer fra trærne utenfor kontorene (det hadde vi faan steike betalt nok for!), seilte vi endelig in i kanalen (noe vi definitivt aldri vil gjøre igjen (siden det hele er ekstremt overpriset, treigt (det ville faktisk vært raskere å gått den lange men gratis omveien gjennom deltaet) og (noen av) folka som jobber der er kjipe rasshøl) på vei mot Donaus elveløp. Seks timer senere, etter en rask tur opp kanalen, nådde vi den vestre slusen, og elven (som de neste ukene vil føre oss inn i Europas hjerte). Vel gjennom slusen befant vi oss i Cernovoda (for det meste kjent for sitt atomkraftverk), 60 km vest for Constanta. Der, omtrent to om natten, fortøyde vi oss (eller båten for å være nøyaktig) til en liten ferge, ved siden av noen elvesigøynere og falt i søvn.


















Entering the locks, guided by the pilot.
Inn i slusene, ledet av losen.























The last Efes, kept for this moment.
Den siste Efes, bevart for dette øyeblikk.


















Evening on the channel. The pilot is thinking.
Kveld på kanalen. Losen tenker.























Where the river ends. Where do we go now?
Der elven slutter. Hvor går vi nå?

Mutiny in Constanta / Mytteriet i Constanta

The joy of finally getting ashore (after two days and nights on the black waves of the Black Sea) was quickly choked, as we (like our Rumenian neigbour later told us was entirely normal) were sat on an indefinite wait (which turned out to be two hours) for the representative from the local harbour immigration police mafia (who have their office 200 meters away and no other boats arrived that day) to check crew and boat into Romania. The policeman who eventually came, was actually a great guy, and when Florin (our local connection) picked us up in his car, took us home to his flat (which he shares with his better half Andreea) where he offered us cold beers, hot showers and wireless internet connection, total pleasure was reality.

Gleden over endelig å komme i land (etter to lange døgn på Svartehavets sorte bølger) ble relativt kortvarig, da vi (som vår Rumenske nabo i havnen etter hvert forklart oss var helt normalt) ble sittende å vente på ubestemt tid (som viste seg å bli 2 timer) på at representanten fra den lokale havneimigrasjonspolitimafiaen (som har kontoret sitt 200 meter unna havna og ingen andre båter ankom den dagen) skulle komme for å sjekke mannskap og skute inn i Romania. Politimannen som til slutt dukket opp viste seg imidlertid å være en kjernekar, og da Florin (vår lokale kjentmann) i tillegg kom og hentet oss i bilen sin, fraktet oss hjem til sin ringe bolig (som han deler med sin bedre halvdel Andreea) der han tilbød oss kald øl, varm dusj og trådløs internettforbindelse, var forløsningen et faktum.























The crew that sailed Remar from Kusadasi to Constanta, Matias, Stein and Ole.
Mannskapet som seilte Remar fra Kusadasi til Constanta, Mathias, Stein og Ole.


Constanta may at first glance be described as an (all but tourist friendly) tourist town with mostly Rumenian tourists. There's loads of trash where you'd expect it to be shiny, and visa versa. The beach promenades (as well as the shopping malls) are expensive looking, overloaded and tacky (in Rumanian: New and fancy). The older buildings (which could have been very beautiful) are totally neglected and in near ruin, and the side walks (to the extent they exist) are challenging trekking trails. Further, the town seems populated by sleezy taxi drivers (who try to convince their customers that they need erotic massage), tacky gangsters (who Mathias got into physical action with when they tried to rob him of his wallet), motorists who park their "rides" in the middle of the street, a harbour guard that was constantly waisted 24/7 (who of course immediately became Steins friend) and an astonishingly beautiful population of females (whereof many sadly look like anorectic versions of E.T.) On top of that, everything closes at 23:00!!!!

Constanta kan ved først øyekast beskrives som en (alt annet enn turistvennlig) turistby full av rumenske white trash-turister. Det er masse søppel der du forventer at alt skal være strigla, og omvendt. Strandpromenadene (så vel som kjøpesentrene) er påkostede overdådige og glorete (etter rumensk standard: nye og fancy), den eldre bebyggelse (som kunne vært meget vakker) er fullstendig forfallen, mens fortauene (i den grad de fins) får stien over Besseggen til å virke som en autostrada. Byen virker dessuten å være bebodd av alt fra sleezy taxisjofører (som prøver å prakke på kundene sine erotisk massasje), snuskete gangstere (som Mathias havnet i håndgemeng med første dagen her da de forsøkte å stjele lommeboken hans), bilister som parkerer rånebilene sine midt i gata, en havnevakt som er sørpe full fra morra til kveld (som Stein selvfølgelig har blitt kompis med) og overveldende vakker bestand av kvinner (hvorav alt for mange dessverre ser ut som anorektiske utgaver av E.T.). Dessuten stenger alle utestedene her kl 23!!!!


















A not uncommon sight in Constanta.
Et ikke uvanlig syn i Constanta.


It's not all a sad story though. We have met a number of very (!) pleasant people here. Especially mentionable are Florin (of course), his better half Andreea (thanks for the food), Silvia and Silvio (Florins parents), who must be thanked for their hospitality and warm hearts as well as their lush and fruity orchard, Andreeas father and all his collegues at his metal workshop, who helped us repair the cooling water pump, and the pizza restaurant host Dan (who just seemed to be a good guy). Constanta is by the way equipped with a million pizza joints (apparently pizza is the only meal they eat here) which all (at least the ones we visited) serve very good Italian style pizzas!

Alt er imidlertid ikke bare sorgen. Vi har blant annet møtt en del svært (!) hyggelige mennesker her. Spesielt bør nevnes Florin (selvfølgelig), hans bedre halvdel Andreea (takk for maten), Silvia og Silvio (Florins foreldre), som skal berømmes for sin gjestfrihet og hjertevarme så vel som sin frodige hage, Andreeas far og alle hans kollegaer på metallverkstedet, som hjalp oss med å reparere kjølevannspumpa, og pizzarestaurantverten Dan (som rett og slett virket som en bra mann). Constanta kan for øvrig skilte med en million pizzasjapper (pizza er trolig det eneste de spiser her) som alle (i alle fall de vi har besøkt) serverer meget god italiensk pizza!


















Stein harvests fresh peaches from the peach tree in Silvios peach orchard.
Stein plukker ferske fersken fra ferskentreet i ferskenhagen til Silvio.


















Silvia, whos warmth only was matched by the 33 degrees in her flower garden this day.
Silvia, hvis varme kun overgåes av de 33 gradene i blomsterhagen hennes denne dagen.























Silvio delivering the crew into a state of incoherence by means of his home brewed plum liqour.
Silvio sjenker mannskapet fulle med sitt hjemmebryggede plummebrennevin.























The boatswain preparing a fresh walnut, which he has never done before. Accompanied by delicious plums from the same garden.
Båtsmannen renser en fersk valnøtt, noe han ikke har gjort før. I selskap med deilige plummer fra samme have.


















A gondola flight with Andreea and Florin, above the beach promenade in Mamaia.
Gondoltur med Andreea og Florin over strandpromenaden Mamaia.


As we lay the Black Sea behind us, and proceed on our journey inwards in Europe, we also make a couple of crew changes. Our dear machinist, Mathias (who fell completely in love with Turkey, and also has gotten sick of sitting in the machine room with no ear protection) has decided to pack his sailors bag and all his Erik Bye records, and hitch hike back to Istanbul. We wish him all luck and eagerly await news of his adventures. Simultaneously Florin who (compared to the skipper and boatswain) knows the Danube as well as his own trouser pockets, embarks on Remar as River Pilot. He brings a bag full of fresh walnuts and two litres of Silvios exquisite home made plum liquor, whish ought to keep us going a couple of days up the Danube.

Idet vi legger Svartehavet bak oss, og tar til på vår ferd innover i Europa, gjør vi også et par utskiftninger i mannskapet. Vår kjære fyrbøter, Mathias (som rakk å forelske seg totalt i Tyrkia, og dessuten har gått lei av å sitte i maskinrommet uten hørselsvern) har funnet det for godt å pakke skipssekken og alle Erik Bye-platene sine, og haike tilbake til Istanbul. Vi ønsker ham lykke til på ferden og ser spent frem til nyheter om hans eventyr. Samtidig har Florin som (sammenliknet med skipperen og båtsmannen) kjenner Donau som sin egen bukselomme, mønstret på Remar som elvelos. Med seg har han en sekk full av ferske valnøtter og to liter av Silvios hjemmebryggede plummebrennevin, hvilket skal være nok til å holde oss gående et par dager oppover Donau.























Stein poses with the notorious cooling water pump, our Achillevs heel at the moment.
Stein poserer med den beryktede kjølevannspumpa, vår Akilleshel for øyeblikket.


















The guys on the floor fix anything (after having discussed and decided who's got it right).
Gutta på gølvet fikser alt (etter at de har diskutert seg ferdige om hvem som har rett).



















Florin, our new river pilot, also a pilot of the air. The machinist feels left in shadow.
Florin, vår nye elvelos, også pilot i luften. Fyrbøteren føler seg noe plassert i skyggen.























Here Mathias leaves us for now, but rumours have it that he will soon get back again... We thank you for the trip, so far!
Mathias forlater oss nå for denne gang, men ryktene skal ha det til at han snart dukker opp igjen… Vi takker for turen så langt!