Innlegg
Gleden over endelig å komme i land (etter to lange døgn på Svartehavets sorte bølger) ble relativt kortvarig, da vi (som vår Rumenske nabo i havnen etter hvert forklart oss var helt normalt) ble sittende å vente på ubestemt tid (som viste seg å bli 2 timer) på at representanten fra den lokale havneimigrasjonspolitimafiaen (som har kontoret sitt 200 meter unna havna og ingen andre båter ankom den dagen) skulle komme for å sjekke mannskap og skute inn i Romania. Politimannen som til slutt dukket opp viste seg imidlertid å være en kjernekar, og da Florin (vår lokale kjentmann) i tillegg kom og hentet oss i bilen sin, fraktet oss hjem til sin ringe bolig (som han deler med sin bedre halvdel Andreea) der han tilbød oss kald øl, varm dusj og trådløs internettforbindelse, var forløsningen et faktum.
The crew that sailed Remar from Kusadasi to Constanta, Matias, Stein and Ole.
Mannskapet som seilte Remar fra Kusadasi til Constanta, Mathias, Stein og Ole.
Constanta may at first glance be described as an (all but tourist friendly) tourist town with mostly Rumenian tourists. There's loads of trash where you'd expect it to be shiny, and visa versa. The beach promenades (as well as the shopping malls) are expensive looking, overloaded and tacky (in Rumanian: New and fancy). The older buildings (which could have been very beautiful) are totally neglected and in near ruin, and the side walks (to the extent they exist) are challenging trekking trails. Further, the town seems populated by sleezy taxi drivers (who try to convince their customers that they need erotic massage), tacky gangsters (who Mathias got into physical action with when they tried to rob him of his wallet), motorists who park their "rides" in the middle of the street, a harbour guard that was constantly waisted 24/7 (who of course immediately became Steins friend) and an astonishingly beautiful population of females (whereof many sadly look like anorectic versions of E.T.) On top of that, everything closes at 23:00!!!!
Constanta kan ved først øyekast beskrives som en (alt annet enn turistvennlig) turistby full av rumenske white trash-turister. Det er masse søppel der du forventer at alt skal være strigla, og omvendt. Strandpromenadene (så vel som kjøpesentrene) er påkostede overdådige og glorete (etter rumensk standard: nye og fancy), den eldre bebyggelse (som kunne vært meget vakker) er fullstendig forfallen, mens fortauene (i den grad de fins) får stien over Besseggen til å virke som en autostrada. Byen virker dessuten å være bebodd av alt fra sleezy taxisjofører (som prøver å prakke på kundene sine erotisk massasje), snuskete gangstere (som Mathias havnet i håndgemeng med første dagen her da de forsøkte å stjele lommeboken hans), bilister som parkerer rånebilene sine midt i gata, en havnevakt som er sørpe full fra morra til kveld (som Stein selvfølgelig har blitt kompis med) og overveldende vakker bestand av kvinner (hvorav alt for mange dessverre ser ut som anorektiske utgaver av E.T.). Dessuten stenger alle utestedene her kl 23!!!!
A not uncommon sight in Constanta.
Et ikke uvanlig syn i Constanta.
It's not all a sad story though. We have met a number of very (!) pleasant people here. Especially mentionable are Florin (of course), his better half Andreea (thanks for the food), Silvia and Silvio (Florins parents), who must be thanked for their hospitality and warm hearts as well as their lush and fruity orchard, Andreeas father and all his collegues at his metal workshop, who helped us repair the cooling water pump, and the pizza restaurant host Dan (who just seemed to be a good guy). Constanta is by the way equipped with a million pizza joints (apparently pizza is the only meal they eat here) which all (at least the ones we visited) serve very good Italian style pizzas!
Alt er imidlertid ikke bare sorgen. Vi har blant annet møtt en del svært (!) hyggelige mennesker her. Spesielt bør nevnes Florin (selvfølgelig), hans bedre halvdel Andreea (takk for maten), Silvia og Silvio (Florins foreldre), som skal berømmes for sin gjestfrihet og hjertevarme så vel som sin frodige hage, Andreeas far og alle hans kollegaer på metallverkstedet, som hjalp oss med å reparere kjølevannspumpa, og pizzarestaurantverten Dan (som rett og slett virket som en bra mann). Constanta kan for øvrig skilte med en million pizzasjapper (pizza er trolig det eneste de spiser her) som alle (i alle fall de vi har besøkt) serverer meget god italiensk pizza!
Stein harvests fresh peaches from the peach tree in Silvios peach orchard.
Stein plukker ferske fersken fra ferskentreet i ferskenhagen til Silvio.
Silvia, whos warmth only was matched by the 33 degrees in her flower garden this day.
Silvia, hvis varme kun overgåes av de 33 gradene i blomsterhagen hennes denne dagen.
Silvio delivering the crew into a state of incoherence by means of his home brewed plum liqour.
Silvio sjenker mannskapet fulle med sitt hjemmebryggede plummebrennevin.
The boatswain preparing a fresh walnut, which he has never done before. Accompanied by delicious plums from the same garden.
Båtsmannen renser en fersk valnøtt, noe han ikke har gjort før. I selskap med deilige plummer fra samme have.
A gondola flight with Andreea and Florin, above the beach promenade in Mamaia.
Gondoltur med Andreea og Florin over strandpromenaden Mamaia.
As we lay the Black Sea behind us, and proceed on our journey inwards in Europe, we also make a couple of crew changes. Our dear machinist, Mathias (who fell completely in love with Turkey, and also has gotten sick of sitting in the machine room with no ear protection) has decided to pack his sailors bag and all his Erik Bye records, and hitch hike back to Istanbul. We wish him all luck and eagerly await news of his adventures. Simultaneously Florin who (compared to the skipper and boatswain) knows the Danube as well as his own trouser pockets, embarks on Remar as River Pilot. He brings a bag full of fresh walnuts and two litres of Silvios exquisite home made plum liquor, whish ought to keep us going a couple of days up the Danube.
Idet vi legger Svartehavet bak oss, og tar til på vår ferd innover i Europa, gjør vi også et par utskiftninger i mannskapet. Vår kjære fyrbøter, Mathias (som rakk å forelske seg totalt i Tyrkia, og dessuten har gått lei av å sitte i maskinrommet uten hørselsvern) har funnet det for godt å pakke skipssekken og alle Erik Bye-platene sine, og haike tilbake til Istanbul. Vi ønsker ham lykke til på ferden og ser spent frem til nyheter om hans eventyr. Samtidig har Florin som (sammenliknet med skipperen og båtsmannen) kjenner Donau som sin egen bukselomme, mønstret på Remar som elvelos. Med seg har han en sekk full av ferske valnøtter og to liter av Silvios hjemmebryggede plummebrennevin, hvilket skal være nok til å holde oss gående et par dager oppover Donau.
Stein poses with the notorious cooling water pump, our Achillevs heel at the moment.
Stein poserer med den beryktede kjølevannspumpa, vår Akilleshel for øyeblikket.
The guys on the floor fix anything (after having discussed and decided who's got it right).
Gutta på gølvet fikser alt (etter at de har diskutert seg ferdige om hvem som har rett).
Florin, our new river pilot, also a pilot of the air. The machinist feels left in shadow.
Florin, vår nye elvelos, også pilot i luften. Fyrbøteren føler seg noe plassert i skyggen.
Here Mathias leaves us for now, but rumours have it that he will soon get back again... We thank you for the trip, so far!
Mathias forlater oss nå for denne gang, men ryktene skal ha det til at han snart dukker opp igjen… Vi takker for turen så langt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar