Innlegg
For å slå det fast med en gang: Istanbul er en by som med rette kan kalle seg en verdensmetropol. Og det er en fantastisk by! Den ligger der to verdensdeler møtes, to hav møtes og 3 av de helt store elver løper ut. Ikke bare har byen en historie som banker London, Paris og New York ned i slagstøvlene, men både mennesker (tyrkerne altså), bebyggelsen (makan til mangfoldig lappverk skal du lete lenge etter!) og beliggenheten (bakker og fjorder og stred og hav og det er ikke måte på!) vitner om en høyst levende og organisk by, hvor det nye bygges oppå det gamle, arkitektonisk (som trehusbebyggelse alla Risør bygget på 2000 år gamle festningsruiner), så vel som sosialt (drikk te med en tyrker!). Resultatet er en kulturell og sosial smeltedigel som fremstår som ekstremt moderne, men allikevel eldgammel og tradisjonsrik (litt vikingkultur har de også). For ikke å snakke om maten!
Most of our stay in Istanbul however, was spent nurturing the love life of the Skipper, which during the two last days can be said to have taken on a new and agile twist. Already as we arrived in Istanbul tuesday evening, Stein received an SMS text message from Feride, a girl he got closer aquainted with in Kusadasi (and who has previously been seen in photos with her friend, Dilek, on the forward deck of Remar, posing in Hollywood plastic Viking helmets and high heels). This girl (who the Skipper apparently has corresponded vigorously with by means of SMS lately) (partly behind the backs of the rest of the crew), uttered in this SMS a burning desire to meet the Skipper (and the rest of the crew) immediately, which the Skipper with no delay (and on behalf of himself and the rest of the crew) accepted.
Det meste av oppholdet i Istanbul har imidlertid gått med til å pleie skipperens kjærlighetsliv, som i løpet av de to siste dagene kan sies å ha tatt en ny og spenstig vending. Allerede idet vi ankom Istanbul tirsdag kveld, mottok nemlig Stein en tekstmelding fra Feride, en pike han stiftet nærmere bekjentskap med i Kusadasi (og som tidligere har blitt avbildet med sin venninne, Dilek, på Remars fremre dekk, poserende i hollywoodvikinghjelm og høye hæler). Denne piken (som skipperen åpenbart har korrespondert heftig med på sms den siste tiden) (delvis bak ryggen på resten av mannskapet), ytret i denne tekstmeldingen et brennende ønske om å møte skipperen (og resten av besetningen) omgående, noe skipperen umiddelbart (og på vegne av seg selv og resten av mannskapet) takket ja til.
A tender rendezvous, which didn't end anytime soon...
Et ømt gjensyn, som ikke var over med det første…
With no sort of scruples (which he for that sake never has been equipped with) the Skipper dragged the Machinist and the Boatswain (who then just had laid their worn bodies down for a much needed rest, after a long and laborious trip from Sarköy (though the Machinist actually seems to have slept the whole trip, but the Boatswain on the other hand had been victim to second degree burns on most of the area below the belt, due to his somewhat promiscuous sun bathing on deck earlier that day)) with him to meet Feride and Dilek (Turkeys more proper versions of Paris Hilton and Nicole Richie) as well as Funda ( a girl that we at first thought was third girlfriend, invited for the company, to make numbers match, and her looks sure did), who we soon were told was an interpretor, who the Skippers sweetheart (tat is Feride) had hired to translate her own and the Skippers love declarations, since she speaks no English (or Norwegian for that sake) , and the Skipper at his best mostly is limited to ordering beer in Turkish.)
Uten skrupler (noe han forsåvidt aldri har vært utstyrt med) slepte skipperen fyrbøteren og båtsmannen (som just hadde lagt seg ned for hvile sine forslitte kropper, etter en lang og strabasiøs tur fra Sarköy (fyrbøteren hadde vel egentlg ikke gjort annet enn å sove hele turen, båtsmannen hadde derimot pådratt seg andregrads forbrenning under store deler av beltestedet, som følge av sin noe promiskuøse solbading på dekk tidligere på dagen)) med seg for å møte Feride og Dilek (Tyrkias svar på Paris Hilton og Nicole Richie) samt Funda (en pike som vi først trodde var en tredje venninne, invitert med for selskapets skyld (fem hjul på vogna funker dårlig i slike sosiale sammenhenger), men som etter kort tid viste seg å være en innleid tolk, som skipperens flamme (altså Feride) hadde hyret inn for å oversette sine egen og skipperens kjærlighetserklæringer, siden hun selv ikke kan et kvekk engelsk (eller norsk for den saks skyld), og skipperen strengt tatt ikke kan annet enn å bestille øl på tyrkisk).
With the three girls, we were (all six of us) transported (in Ferides 5 seat car (which would fit perfectly in "the Fast and the Furious"), which apparently is quite OK in Turkey, since not even the Police reacted (maybe shocked by such beautiful girls with matchng ugly boys) when they stopped us to check if we were drunk drivers) to the Taxim area (which alledgedly is where it (whatever that is) happens) where we were led into a very exclusive cocktail bar at the top of a roof terrace, with a view over the Bosporus Strait, the Golden Horn and the towers and shimmering lights of probably the most beautiful city in the world. Any other skyline would be ashamed by its own puny looks in this company. There we were served outrageously expensive drinks together with half sensored (Funda did luckily have a hint of decency) translations of the sticky cliche conversation. It all developed further on wednesday, when the Machinist and Boatswain again were taken by surprise and thrown into a taxi that took them to a small "water hole" at the Asian side of the city. Here the Skipper (love intoxicated) decided to (as the infidel he is) to make an amorous initiative, and kneel before his loved one, true enough without a ring, but with a gigantic pink and purple balloon heart.
Sammen med de tre pikene, ble vi (alle seks) fraktet (i Ferides femseters automobil (som hører hjemme i the Fast and the Furious), hvilket tydeligvis er helt greit i Tyrkia, siden ikke engang politiet reagerte (kanskje sjokkert av slike vakre piker med matchende stygge gutter) da de stoppet oss i promillekontroll) til bydelen Taksim (som visstnok er der det (hva nå det er) skjer) der vi ble geleidet inn på en meget eksklusiv cocktailbar øverst på en takterrasse, med usikt over Bosporosstredet, det Gyldne Horn, og tårnene og de glitrende lysene av antagelig verdens vakreste by. Hvilken som helst skyline ville skamme seg over sitt stusselige utseende i dette selskap. Der ble vi servert hinsides dyre drinker sammen med halvsensurerte (Funda hadde tross alt snev av avanstendighet) oversettelser av skipperens og hans flammes klissete og klisjefylte konversasjon. Det hele utviklet seg videre på onsdag, da fyrbøteren og båtsmannen på ny ble overrumplet og kastet inn i en taxi som tok dem til et lite vannhull på den som asiatiske siden av byen. Her bestemte skipperen seg (i sin kjærlighetsrus) for (som den vantro han er) å gjøre et amorøst fremstøt, og gå ned på kne for sin kjære, riktignok uten ring, men med et gigantisk rosa og fiolett ballonghjerte.
The Skipper with his chosen one. The Machinist lurking in the background.
Skipperen med sin utkårede. Fyrbøteren luskende i bakgrunnen.
Mathias, here with Funda and Dilek, two Turkish Delights.
Mathias, her med Funda og Dilek, to Turkish Delights.
It was all solemnly celebrated in a local gipsy night club with rakı and spasm dance until way beyond closing hours. The evening ended with bringing Ali (an architect who likes to design factories, but mostly spends his time strolling about in Florence) and Setche (a stranded Pirate girl / princess from Kamerun, who decided to hitch hike with us to Romania, but who (drunk as she was) disappeared in the night, never to be seen again) to what we first believed to be a student party, but showed out to be a park bench, where the interpreter intended to take a nap before going to a lecture early next morning. The rest of the night thus was spent getting closer aquainted with Derrik, a dirty stray dog who enjoyed being scratched on the neck (and anywhere else), and a kitten that hated Derrik.
Det hele ble høytidelig feiret på en lokal sigøynernattklubb med rakı og spasmedans til godt etter stengetid. Kvelden endte med at vi tok med oss Ali (en arkitekt som liker å tegne fabrikker, men for det meste tilbringer tiden med å tusle rundt i Firenze) og Setche (en strandet piratpike / prinsesse fra Kamerun, som bestemte seg for å haike med oss videre til Romania, men som (full som hun var) forsvant i natten for aldri å ha blitt sett igjen) til det vi først trodde var et studentparty, men som viste seg å være en parkbenk, der tolken hadde til hensikt å duppe av før hun gikk på forelesning. Resten av natten gikk således med til å stifte nærmere bekjentskap med Derrik, en møkkete løshund som likte å bli klødd i nakken (og alle andre steder), og en kattunge som hatet Derrik.
Land leave in Istanbul. The gipsy club got us this way in 2 minutes. Go Gipsy!
På landlov i Istanbul. Sigøynerklubben fikk oss sånn på 2 minutter. Heia Sigøynere!
Interpreter, machinist, kebab chef and architect.
Tolken, fyrbøteren, kebabkokken og arkitekten.
Hoboe.
Fant.
Additionally, we had time to spend a day as tourists in Istanbul, which is way less than this city deserves, but still was just enough to experience Grand Bazar (must deserve the title of one of the oldest (and still biggest) shopping malls in the world (established in 1461) (the Machinist bought the same hat his grand father once had)), Ayasophia (Hagia Sophia, the previously Constantine cathedral that already a thousand years old was transformed to mosque in the 14th century after the city was conquered, and still stands tall featuring one of the worlds largest domes of 54 metres across, but now is a museum) and Sultanahmet Camii, the Blue Mosque (which is actually only blue on the inside), and build a general impression of this city, which easily can be summed up by the following: A visit is most strongly recommended!
I tillegg til dette har vi også rukket å tilbringe en dag som turister i Istanbul, hvilket på langt nær er hva denne byen fortjener, men som akkurat holdt til å oppleve Grand Bazaar (som må kunne kalles et av de eldste (og fremdeles største) shoppingsentrene i verden (etablert i 1461) (fyrbøteren kjøpte seg maken lue som bestefar)), Ayasophya (Hagia Sophia, den tidligere Constantinske katedralen som allerede tusen år gammel ble ombygget til Moskè på 15hundretallet, etter at byen ble erobret, og fremdeles står stolt med en av verdens største domer 54 meter tvers over, men i dag er museum) og Sultanahmet Camii, den Blå Moskéen (som i virkeligheten bare er blå på innsiden), samt danne oss et generellt inntrykk av byen, som kort kan oppsummeres med følgende: Et besøk anbefales på det sterkeste!
Mathias tries to interpret a map he's drawn himself.
Mathias prøver å tyde et kart han har tegnet selv.
Grand Bazaar. A delightful chaos! (Notice Stein who strolls in the background texting Feride)
Grand Bazaar. Et herlig kaos! (Merk Stein som tusler i bakgrunnen og tekster med Feride)
Sultanahmet Camii (or the Blue Mosque if you like)
Sultanahmet Camii (eller den Blå Moskéen om du vil)
Stein and Mathias being guided by a seasoned freelance guide who likes to repeat himself, maaaany times!
Stein og Mathias blir vist rundt av en vellagret freelanceguide som liker å gjenta seg selv, maaange ganger!
Room for contemplation: Stein is shutting up (in the name of decency) for the first time since he left Oslo.
Rom for ettertanke: Stein holder (i anstendighetens navn) kjeft for første gang siden han forlot Oslo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar