Constanta – Cernavoda (60 km)

Finally we have entered the river Danube. It was certanly not too early, nor was it too late. And it was definently not easy! Our first attempt to enter the channel, which connects the Danube with the Black Sea on the shores of Constanta (the river-delta itself ends up some 150 kilometers up north, close to the Romanian-Ukrainian border) ended at the first lock late in the afternoon (we just had to pick some more peaches from Silviu’s garden before we could leave), where the local channel-lock-mafia told us to “Hai dispareti de aici, nu aveti ce cauta aici”, which means something like “fuck off, I’m the boss and you have no bussiness here!”

Endelig har vi gått inn i elven Donau. Det var ikke et øyeblikk for tidlig, men heller ikke for sent. Og det var definitivt ikke enkelt! Vårt første forsøk på komme inn i kanalen, som forbinder Donau med Svartehavet ved Constantas kyst (elvedeltaet ender opp ca 15 mil lenger nord, nær den Rumensk-Ukrainske grensen) endte ved første sluse sent på ettermiddagen (vi måtte bare plukke noen flere fersken i Silvius hage før vi kunne dra), hvor kanalslusemafiaen ba oss "Hai dispareti de aici, nu aveti ce cauta aisi", som betyr omtrent "pell dere vekk, jeg er sjefen og dere har ikke noe her å gjøre!"


















Leaving Constanta, for the first time...
Vi forlater Constanta, første gang...























Ole making a Rumanian flag, Le Tricoleur (Libertè, Egalitè, Fraternitè!) was sacrificed.
Ole lager et Rumensk flagg. Le Tricoleur (Libertè, Egalitè, Fraternitè!) ble oftet.


At the lock, we were told that
A) we cannot enter the channel at night (not true),
B) we certainly have to take the mast down (not true),
C) we need some kind of written documentation of our permission to enter the lock (not true, but we actually had one), and
D) we were supposed to pay 430 LEI to the channel authorities at the lock (this turned out to be true).
Thus, after spending the night at the dock by the lock (nice rhyme), eating a very nice chicken stew a la the naked chef (Ole), with a couple of beers and some of Silviu’s home made Tzuica, getting summoned by two guys in uniform asking to see all documentation (again) at 7 o’clock in the morning, the following day was spent inside the commercial harbor (the tremendously big one) looking for a suitable crane (which there of course were a lot of) and a corrupt crane operator (which there were surprisingly few of) willing to help us taking down the mast.

Ved slusen ble vi fortalt at
A) vi kan ikke gå i kanalen om natten (feil),
B) vi må i hvert fall ta ned masten (feil),
C) vi trenger en skriftlig dokumentasjon på vår tillatelse til å gå i kanalen (feil, men vi hadde faktisk en slik), og
D) vi måtte betale 430 Lei (rumenske gærninger (ca 900 norske)) til kanal-autoritetene ved slusen (som viste seg å være riktig).
Dermed, etter å ha tilbrakt natten ved bryggen ved slusen, og spist en meget god kyllinggryte a la The naked Chef (Ole), med et par øl og litt av Silvius hjemmebryggede Tzuika, bli stilt til rette av to fyrer i uniform klokken 07 om morgenen som ville se dokumentene våre (igjen), ble den følgende dag brukt omkring i den kommersielle havnen (den enormt digre) på leting etter en passende kran (som det selvfølgelig var masser av) og en korrupt kranfører (som det var overraskende få av) villig til å hjelpe oss med å ta ned masten.






















The pilot climbing the mast before taking it down.
Losen klatrer i masten før den blir tatt ned.























Remar, seen from above.
Remar, sett ovenfra.























The sails will now be stowed away for a long time.
Seilene blir nå stuet under dekk en lang stund.


First we talked to the harbour Captain, who (even if he had a very nice white uniform) didn’t know where to find one. Then we started walking around inside the harbor, looking for an apropriately shabby crane. And finally we found one, with some apropriately shady figures lurking around it (this is where a rumenian speaking river-pilot comes in handy), actualy willing to help us (we just had to wait for the crane operator to return from lunch, which of course took two hours). The only problem was that when the crane operator (finally) showed up and started the engine, a large quantity of hydraulic fluid sprayed out of the engine room because of a disassembled hose (which the operator’s boss (who was standing next to him) of course knew about, but forgot to tell him). Waiting for another hour for the operator to repair it (he told us it would take five minutes, but actualy meant overnight), we suddenly discovered a Norwegian container ship called Eline (of Molde) docked nearby. And it had a crane perfect for our use! After talking to the crew (which of course were all polish) for 20 seconds they wanted to help us right away.

Først snakket vi med Havnekapteinen, som (selv om han hadde en veldig pen hvit uniform) ikke visste hvor man kunne finne en. Så begynte vi å gå rundt inne i havneområdet på leting etter en passlig shabby kran. Og endelig fant vi en, med noen passelig tvilsomme figurer luskende rundt (en anledning hvor en rumensk talende elvelos er kjekt å ha) som var villige til å hjelpe oss (vi måtte bare vente på at kranføreren skulle komme tilbake fra lunch, om et kvarter (= to timer)). Problemet var bare at da kranføreren (endelig) dukket opp og startet maskinen, sprutet et stort kvantum hydraulikkvæske ut av maskinrommet, pga en demontert slange (som førerens sjef (som sto ved siden av ham) selvfølgelig visste om, men glemte å fortelle ham). Imens vi ventet en drøy time til på at han skulle reparere den (han sa det ville ta fem minutter, men det han mente da var over natten) oppdaget vi plutselig et norsk containerskip ved navn Eline (av Molde) som lå ikke så langt unna. Og det hadde en kran som var perfekt for vår bruk! Etter å ha snakket med mannskapet (som alle selvfølgelig var polske) i 20 sekunder, ville de gjerne hjelpe oss med en gang.


















The mast comes down.
Masten på vei ned.


















Remar & Eline in Constanta.
Remar & Eline i Constanta.






















The skipper is changing skin.
Skipperen skifter ham.


10 minutes later, the very heavy (like everything else onboard) mast was resting nicely on deck. The crane operator had a botle of Tzuica in gratitude, and we could finally set course for the lock again. And this time everything turned out to be a walk in the park (the mafia guys are aparently a night operative species). After paying the fee, and picking all the apples and plums from the trees outside the office (we damn well paid for it!),we finally entered the channel (as we will definitely never do again (since the whole thing is extremly overpriced, slow (it would actually be faster to go by the river delta) and (some of) the people working there are cheap assholes) headed for the river Danube. Six hours later, after a quick ride up the channel, we reached the western lock, and the river (which within the next weeks will lead us to the heart of Europe). Passing through the locks we found ourselves in Cernavoda (mostly known for its nuclear power-plant), 60 kilometers west of Constanta. There, at about two o’clock in the night, we tied ourselves (or the boat to be precise) to a small ferryboat, next to some river-gypsies and fell asleep.

10 minutter senere, hvilte den svært tunge (som alt annet ombord) masten pent på dekk. Kranoperatøren fikk en fin flaske hjemmebrygget Tzuica som takk, og vi kunne endelig sette kurs mot slusen igjen. Og denne gangen viste alt seg å være en lek. (Mafia typene er tydeligvis en nattoperativ art). Etter å ha betalt avgiften, og plukket absolutt alle epler og plummer fra trærne utenfor kontorene (det hadde vi faan steike betalt nok for!), seilte vi endelig in i kanalen (noe vi definitivt aldri vil gjøre igjen (siden det hele er ekstremt overpriset, treigt (det ville faktisk vært raskere å gått den lange men gratis omveien gjennom deltaet) og (noen av) folka som jobber der er kjipe rasshøl) på vei mot Donaus elveløp. Seks timer senere, etter en rask tur opp kanalen, nådde vi den vestre slusen, og elven (som de neste ukene vil føre oss inn i Europas hjerte). Vel gjennom slusen befant vi oss i Cernovoda (for det meste kjent for sitt atomkraftverk), 60 km vest for Constanta. Der, omtrent to om natten, fortøyde vi oss (eller båten for å være nøyaktig) til en liten ferge, ved siden av noen elvesigøynere og falt i søvn.


















Entering the locks, guided by the pilot.
Inn i slusene, ledet av losen.























The last Efes, kept for this moment.
Den siste Efes, bevart for dette øyeblikk.


















Evening on the channel. The pilot is thinking.
Kveld på kanalen. Losen tenker.























Where the river ends. Where do we go now?
Der elven slutter. Hvor går vi nå?