Etappe 6: Istanbul – Constanta (190 nm)

Istanbul must beyond doubt be considered a definite climax (maybe the biggest) so far! Especially the Machinist liked the spot so much that on the second day, decided to disembark Remar and make a new home in this metropole. Eventually that wish stayed unfulfilled, as the Machinist (at closer inspection) found that the whole crew was missing valid visas, since all had been checked out of Turkey as early as in Kusadasi. Without the proper paperwork, neither of us wanted to risk staying, and in a hurry, decided to sneak out of the harbour, up the Bosporus and out of Turkey, shielded by the dark night.

Istanbul må uten tvil sies å ha vært et definitivt høydepunkt (om ikke det største) så langt! Spesielt likte fyrbøteren plassen så godt, at han den andre dagen bestemte seg for å mønstre av Remar og bosette seg i metropolen. Det ble imidlertid med planene, ettersom fyrbøteren (ved nærmere ettersyn) fant ut at hele mannskapet manglet gyldig visum, siden de alle hadde stemplet ut av Tyrkia allerede i Kusadasi. Uten gyldig oppholdstillatelse tok ingen av oss lenger sjansen på å bli igjen, og i all hast, bestemte vi oss for å snike oss ut av havna, opp Bosporos og ut av Tyrkia, i ly av nattens mulm og mørke.

Somewhat delayed (due to a slightly misplaced dishwashing brush on deck) we left Istanbul as twilight arrived, as the prayer calls echoed across the city, and the sun set among the minarets of the Blue Mosque. The first part of this section was marked by strong current against us (but it weakened quickly after passing the first of the two big bridges that connect Europe and Asia), extremely much traffic (to a significant degree composed by stinking rich land lubbers equipped with a bit too much horsepower below decks), very poor visibility (which may be related to the fact that it was dark) and an unruly rockabilly saloon ship that patroled back and forth in the strait , with Great Balls of Fire howling ffrom the juke box and a herd of hip wagging rockabilly maniacs on deck.

Etter en noe forsinket avgang (grunnet en noe feilpassert oppvaskbørste på dekk) forlot vi Istanbul i skumringen, mens bønneropene gjallet over byen, og solen gikk ned mellom minaretene på den Blå Moské. Den første delen av etappen bar preg av sterk motstrøm (selv om denne gav seg raskt etter at vi hadde passert den første av de to store broene som forbinder Europa og Asia), ekstremt mye trafikk (ikke minst fra styrtrike landkrabber med litt for mange hestekrefter under dekk), meget dårlig sikt (kan ha noe å gjøre med at det var mørkt) og et ustyrlig rockabillysalongskip som patruljerte frem og tilbake over stredet, med Great Balls of Fire ulende fra jukeboksen, og en skokk hoftevrikkende rockabillygærninger på dekk.


















Sultanahmet Camii (the Blue Mosque, to the left) and Ayasophya dwarf even this city.
Sultanahmet Camii (den Blå Moske, til venstre) og Ayasophya ruver selv i denne byen.


















Night falling on Istanbul. The Machinist has for once emerged from the machine room to savour the astonishing wiew.
Natten senker seg over Istanbul. Fyrbøteren har for en gangs skyld tatt turen opp fra maskinrommet for å nyte den fabelaktige utsikten.


















On our way through the Bosporus. Stein is scouting carefully for something that isn't there.
På vei gjennom Bosporos, Stein speider aktsomt etter noe som ikke er der.


Having followed the European side of the (definitely sight worthy and intensely partying) strait for a couple of hours (by engine) we exited Bosborus around midnight. Here we immediately (in spite of the rumours of the anything else, and once and for all) were able to conclude that the Black Sea is actually black. But any wind was not to our disposal, and even though the Skipper had been secretly hoping for some really nasty weather, we had to go by engine most of the crossing, which took a bit less than two days and nights. The last night however we (to our astonishment, and for the first time since Remar was put to sea in Kusadasi) had down wind, which we of course had to celebrate with a luke warm Efes.

Etter å ha fulgt den europeiske siden av (det absolutt severdige og svært så festpregede) stredet i et par timer (for motor) passerte vi ut av Bosporos rundt midnatt. Her kunne vi med en gang (tross alle rykter om noe annet, og en gang for alle) slå fast at Svartehavet faktisk er svart. Vind måtte vi imidlertid klare oss uten, og selv om skipperen lenge hadde gått og håpet på skikkelig uvær, ble vi gående for motor nesten hele overfarten, som tilsammen tok i underkant av to døgn. Den siste natten fikk vi imidlertid (til vår store overraskelse, og for første gang siden Remar ble sjøsatt i Kusadasi) medvind, noe vi selvfølgelig måtte feire med en lunken Efes.

Apart from sleeping (wich consumed a significant part of the time during the crossing) the days have passed spreading on deck, scaring the shit out of each other with the fog horn and shove various unhealthy stuff, both both chewy and fluid, down our throats. In the nights we sat on deck, looking at the stars, humming and listening to old Erik Bye tunes. The Skipper on the other hand, has mostly been lying in despair, sobbing in his (progressively more unpresentable) Skipper cabin, while sorely longing for his dear Feride, who he (as the sea hog he is) had to leave behind in Istanbul. Luckily we have also had the opportunity to work out some on board, since the cooling water pump has started leaking like an inkontinent hippo and the engine driven bilge pump capitulated as early as the Bosporus, which has made the crew on turns, every second hour, have had to stand on all four and pump by hand, until entirely overcome by cramps and frustrations.

Foruten å sove (hvilket det ble en del av under overfarten) har dagene gått med til å slange seg på dekk, skremme livskiten ut av hverandre med tåkeluren og dytte i oss diverse usunnheter, både i fast og flytende form. Om nettene har vi sittet på dekk og sett på stjernene og nynnet til gamle Erik Bye-viser. Skipperen, på sin side, har for det meste av tiden har ligget fortvilt og hulket i sin (etterhvert meget lugubre) skipperlugar, mens han sårt har lengtet etter sin kjære Feride, som han (som den sjøulk han er) måtte forlate i Istanbul. Heldigvis har vi også fått trimmet litt om bord, ettersom kjølevannspumpa har vist seg å lekke som en inkontinent flodhest, og den motordrevne lensepumpa kapitulerte allerede i Bosporosstredet, hvilket har medført at mannskapet etter tur, annenhver time, har måttet gå ned på alle fire og pumpe for hånd, til både krampa og frustrasjonen har tatt oss.


















Open ocean on all sides. Mathias leads Remar with a steady Machinist hand.
Åpent hav på alle kanter. Mathias fører Remar med stødig fyrbøterhånd.


















The Boatswain alowing himself a little nap under the evening sun.
Båtsmannen unner seg en dupperav i kveldssolen.























The Machinist enjoys a "dish of the day" on deck.
Fyrbøteren nyter en dagens på dekk.























Stein and Mathias find the meaning of life, for once we're going down wind.
Stein og Mathias finner meningen med livet, for en gang skyld med vinden i ryggen.


















Morning glory. Rise and shine!
Morgenstund har gull i munn!

On our way in to Constanta (pronounced Kånstantza, and should not be confused with Costanza), with dolphins dancing around the bow, we also took (due to a bit of a mistake) a quick visit into the absurdly huge commercial harbour (the molo is bigger than Denmark) which must be a result of mr Ceaucescu's gigantomania. Eventually however, we made our way to the leisure craft harbour, which was also fairly large, but compared to the commercial harbour, looked so small on the map that we didn't believe we could get in there. Finally we were able to dock, and put our sour feet ashore.

På vei inn til Constanta (som uttales Kånstantza, og som ikke må forveksles med Costanza), med delfiner dansende rundt baugen, tok vi også (ved en liten feiltakelse) en sviptur innom den absurd store frakteskipshavna (bare moloen er større enn Danmark) som nok må være et resultat av gigantomanien til herr Cheausescu. Til slutt fant vi imidlertid frem til småbåthavna, som også var relativt stor, men som sammenlignet med fraktehavna var så liten på kartet at vi ikke trodde vi kunne komme inn der. Endelig fikk vi lagt til, og satt de sure føttene våre på land.























Stein pumps it up, no easy task.
Stein pumper jernet, ingen enkel jobb.























Mathias bubbling with joy after having put the seven seas (at least three of them) behind him for now.
Mathias sprudler av glede etter å ha lagt de syv hav (i alle fall tre av dem) bak seg for denne gang.

In Constanta we will according to plan meet Florin, a Rumenian se hog (and friend of a friend of Stein) who will help us negotiate with the lokal Rumenian mafia for a lease to pass by the channel which will lead us onto the Danube (the actual river mouth is some distance further north). Since this also marks the end of ocean passages for now (at least until we emerge at Lübeck or thereabout), we end this chapter of the blog with another tune from the Machinists Erik Bye collection:
(Lyrics in Norwegian. Hard to translate. It's a romantic song about an old fisherman alone in his boat,with a good catch, heading for the distant shore in the early morning sun , being breathtaken by the beauty of the many rocky islands floating like mirages on a shiny quiet ocean.)

I Constanta vil vi etter planen møte Florin, en rumensk sjøulk (og bekjent av en bekjent av Stein) som skal hjelpe oss å forhandle med den lokale rumenske mafiaen om fritt leide langs kanalen som leder oss inn på Donau (selve innløpet befinner seg et stykke lenger nord). Og siden dette også markerer slutten på havetappene for denne gang (i alle fall frem til vi kommer ut ved Lübeck eller der omkring), avslutter vi dette kapittelet i bloggen med nok en vise fra fyrbøterens Erik Bye-samling:

I hildringstimen er det godt å seile,
En kaffekjeft og stump med serrop på.
Du åpner med et smell ditt rorhusvindu,
og stikker nesa ut og snuser mot det blå.

Ja, se den gamle gullsmed, morgensolen,
har atter hamret havet til et fat.
Der skaperen med ødselhet har drysset,
en håndfull holmer som nå bader i karat.

Å, se mot størbord gjennom hildringsdisen,
de fjerne øyer svever. Fjell kan fly!
Nå aner du hva salig Adam skuet,
da han ble purret ved det aller første gry.

I slikt et lys da blir alt mørkt et minne.
Du hviler hånden rolig mot ditt ratt,
og gnukker tommelen mot midtskipsmerket,
og vet for denne gang din kurs var riktig satt.

Du møter kuttere på vei mot feltet,
et solbrunt fjes som spøtter brunt i le.
En fiskerneve hilser fra et rorhus,
og gjør din glade hjemreis dobbelt rik ved det.

For enda er din skute langt av landet,
men aldri var deg mennesket mer nært,
en nettopp nå i denne gyllne time,
som lar deg fatte alt du har, og holder kjært.

I hildringstimen er det godt å seile,
og favne lys til kraft for blod og ben.
Og vite at de netter som skal komme,
så fins en kurs imot et land av sand og sten.