Innlegg
We discovered that inside harbours, only the people connected to the harbour are allowed to work. These pay so much to the harbour for this right, that they are willing to do anything to get money out of it. The ones with engine mechanic rights in Kusadasi probably aren't worse than most service guys in harbours, but that says something! The guy who on his own initiative came to have a look at the engine, was the boss and owner of the company, specialist on marine engines (he said) and authorized dealer for a number of renowned engine brands, like Volvo Penta.
Etter en lang og varm (og vel så det) uke med iherdig innsats fra mannskapet (som nå har flyttet ombord) flyter Remar endelig (og for første gang på Allah vet hvor mange år) igjen i sitt rette element. Og hvilken lykke! Med stor presisjon har innsiden av skipet blitt rengjort for gammelt flass, navlelo og andre astmafremkallende substanser, skroget er slipt, pusset og påført bunnstoff, seilene er pakket ut og klargjort for seilas, de gamle batteriene er byttet ut med noen som faktisk virker, og motoren tikker igjen som en Rolex (til tross for at den lokale motormekanikermafiaen hevdet at den var klar for dynga, eller i hvert fall måtte repareres på deres verksted).
Vi fant ut at inne i havner er det kun de som jobber for havnen som får lov å jobbe. Disse betaler så mye til havnen for denne retten at de gjør hva som helst for å få penger ut av det. De som hadde mekaniker rettighetene i Kusadasi er neppe værre enn de fleste i slike havner, men det sier ikke lite. Mannen som på eget initiativ kom for å se på motoren, var sjef og eier av selskapet, spesialist på båtmotorer (sa han) og autorisert forhandler for mange velkjente motormerker. Bl.a Volvo Penta.
Since Stein had done some research about this engine, and done quite a bit of mechanichs of various kinds himself, he quickly got strong suspisions. A bit of further inquirys strenghtened these to certainty. The greedy swine presented a row of clear deliberate lies. He envisioned selling a new engine (at a ridiculous overprice) take out the old and put in the new (at the same kind of price) and selling the old engine to others for more than the mentioned over prices. He seemed nice and sympathic. If he hadn't over done it as much, we'd probably have fallen for his scheme and fallen victim to a swindle in excess of 12 000 Euros. Sadly I believe most will fall for these scam bastards. They understand how to play their cards to exploit people that are, or believe they are in trouble.
Ergo: If you want to do something technical, or want some kine of service at all, do NOT UNDER ANY CIRCUMSTANCE USE THOSE LOCATED IN THE HARBOUR. They are ALWAYS the most expensive and most INCOMPETENT you can possibly find. Do not believe this is exaggerations. Outside the harbour, and in neighbouring towns without a harbour, (which in Kusadasi means about 2 km south east of the harbour, in the outskirts of town, where there is a large area that consists of only small engine workshops, each specializing in their own little thing, and in the neighbour town Söke, that has a similar even bigger area), you'll find the perfect guy for whatever you may need. Turks are hospitable, skilled, nice, effective and honest people! (The guys working in harbours must be genetically modified!)
At the moment of writing, the remaining high priority tasks are fixing the navigation lights, remove the birds nest in the mast and install a new fridge to keep the beer cold.
Siden Stein hadde undersøkt mye om motoren, og skrudd litt på mange slags ting selv, fikk han straks sterke mistanker. Noen videre undersøkelser forsterket disse til visshet. Det griske svinet kom med en rekke soleklare bevisste løgner. Han så for seg å selge en ny motor (til skyhøy overpris) montere ut den gamle og inn den nye (til samme type pris) og selge den gamle motoren til andre for enda mer enn de nevnte overpriser. Han virket hyggelig og sympatisk. Hadde han ikke overdrevet, ville vi antagelig gått på en kjempesmell av svindel på over 100 000 kr. Dessverre lar nok de aller fleste seg lure av disse svindlete drittsekkene. De vet hvordan de skal spille sine kort for å utnytte folk som er, eller tror de er i vanskeligheter.
Ergo: Skal du gjøre noe teknisk eller i det hele tatt ha tjenester, IKKE UNDER NOEN OMSTENDIGHET BRUK DE SOM HOLDER TIL I HAVNEN. De er ALLTID de dyreste og DÅRLIGSTE du kan få tak i. Utenfor havnen, og i nabobyer uten havn (som i Kusadasi betyr ca 2 km sørøst for havnen i utkanten av byen, hvor det er en egen bydel som består av kun hundrevis av små motorverksteder, som alle er spesialister på sin lille greie, og i nabobyen Söke, som har et lignende enda større område), finner du suverene folk til hva det skal være. Tyrkere er gjestfri, flinke, hyggelige, effektive og ærlige folk (men de som jobber i havner må være genmanipulert)!
I skrivende stund gjenstår kun å reparere lanternene, fjerne fugleredet i masta og installere nytt kjøleskap i byssa, slik at ølen holder seg kald.
After spending more than a week on the bike, Mathias and the ship owner Kjell (here in the back ground) finally arrived last thursday.
Etter over en uke på sykkel ankom Mathias og skipsreder Kjell (her plassert i bakgrunnen) endelig Kusadasi forrige torsdag.
Mathias scrubs the kerosene owen while Stein sweats it out below decks.
Mathias skrubber parafinovnen mens Stein svetter under dekk.
Stein trying to make sense of the silent engine in 40 degrees C.
Stein prøver å finne ut av en taus motor i 40 varmegrader.
Time to exchange the wash water!
På tide å bytte vaskevann!
Ole making ugly holes in the concrete on purpose.
Ole lager stygge hull i betongen med fult overlegg.
Dirty bastards.
Møkkete møkkamenn.
The last week a couple of exchanges in the crew have been done. Mathias has moved into the fore peak along with all of his Erik Bye records, and will accompany Remar on her voyage towards Oslo. Erik (wich according to hear-say means plum in Turkish) on his accound has decided that he, in regard of the heat (and Kjell's definitive undeciciveness) will escort the ship owner and assorted goods forgotten in Remar over the years, back to Norway, with the intention of linking up with the rest of the crew in Romania (or somewherer thereabout). The crew leaving Kusadasi thus consists of Stein, Mathias and Ole, and a well overmatured Rochefort cheese, which along with the urin of a Turkish wild cat has been used as ingredients for a fluid treatment of the forward deck.
Den siste uken har det blitt foretatt et par utskiftninger i besetningen. Mathias, har nå flyttet inn i forpiggen sammen med alle Erik Bye-platene sine, og vil slå følge med Remar på ferden mot Oslo. Erik (som etter sigende betyr plumme på tyrkisk) har på sin side besluttet at han, av hensyn til varmen (og Kjells urokkelige ubesluttsomhet) vil eskortere rederen og hans gjenglemte gods, tilbake Norge, med den intensjon å linke opp med resten av besetningen i Romania (eller et eller annet sted der omkring). Mannskapet som forlater Kusadasi består derfor av Stein, Mathias og Ole, inkludert en godt overmoden rochefort, som sammen med urinen til en tyrkisk villkatt har blitt brukt til å impregnere fordekket.
Mathias applying bottom paint. Just hours remain until going afloat.
Mathias påfører bunnstoff. Kun tımer til sjøsetting.
Remar on her way to the ocean. Mathias forming an honorary platoon.
Remar på vei mot havet. Mathias utgjør flaggborgen.
A magic moment!
Et magisk øyeblikk!
Ship owner Kjell and Mathias pose contently.
Skipsreder Kjell og Mathias poserer fornøyd.
During the time we have spent i Kusadasi (which seems to be a fairly annoying charter destination for overweight Russians, English and Ukrainians) we have had the pleasure to get to know a number of the proper indigenous, who have proven to be of a very nice temper, and seem to share our conclusions about beer. Also, the local tribal chief, Kaya (which means stone in Turkish, as does Stein in Norwegian), his son Kaya Can (best translated as pebble) and Bülent (Pebbles older cousin) have been invaluable with help and support, not the least when it comes to advice and assistance in purchases and transports to the boat, as well as finding a skilled (and honest) man (which are non existent within the harbour, unless they are there for another reason than work) who was a specialist on old marine diesels, and of course knew all about this model Sabb from far away Bergen in Norway! Starting it took him 2 (two) minutes!
I løpet av tiden vi har tilbrakt i Kusadasi (hvilket egentlig er et temmelig slitsomt charterhøl for overvektıge russere, engelskmenn og ukrainere) har vi hatt gleden av å bli kjent med flere av de innfødte, som viser seg å være av meget godt lynne, og dessuten later til å dele vår oppfatning om øl. I tillegg har den lokale stammehøvdingen, Kaya (hvilket betyr Stein på tyrkisk), sønnen Kaya Can (som best kan oversettes til Småstein) og Bülent (Småstein sin eldre fetter) vært til uvurderlig hjelp og støtte, ikke minst når det gjelder råd og hjelp med innkjøp og transport av nødvendig og unødvendig utstyr til båten, samt tilkallelse av en kyndig (og ærlig) mann (og de fins det ingen av innenfor havnens område, unntatt de som er der av andre grunner enn å jobbe der) som var spesialist på gamle dieseler til båt, og selvfølgelig kjente godt til denne modellen av Sabb fra Bergen! Å starte den tok ham 2 (to) minutter!
Kaya Can paints "Pen", another norwegian beauty. (The name means "pretty" in Norwegian.)
Kaya Can maler "Pen", en annen norsk skjønnhet.
The neighbours inviting to a grill party.
Naboen inviterer til grillparty.
Bülent preparing most delishous courses on the grill.
Bülent tilbreder de lekreste retter på grillen.
Kaya, the Turkish Viking King.
Kaya, den tyrkiske Vikingkongen.
In addition to the above mentioned, we have reason to thank especially Hakan (also known by the Norwegian name Håkon) and Seyfettin for their unrelenting hospitality and enormous generosity, for the exquisite walnut salad they served us, and for sharing their sigarettes and women with us.
I tillegg til de ovennevnte, har vi spesiell grunn til å takke Hakan (også kjent som Håkon) og Seyfettin for deres ubetingede gjestfrihet og enorme sjenerøsitet, for den utsøkte valnøttsalaten de har servert oss, og for å ha delt sin tobakk og sine kvinner med oss.
Mathias gets a hug from Hakan and Seyfettin.
Mathias får en klem av Håkon og Seyfettin.
Kjell savours the moment of a kiss from Selda.
Kjell priser øyeblikket og et kyss fra Selda.
Risking to be stopped by Turkish customs and local harbour psychopatopolice, we now set course nort towards the Black Sea. The time plan is at the moment unknown, but as Stein during the party we had onboard last evening (and night (and this morning for that sake)) has managed to aquire a highly personal agenda (may the blone Viking girl on deck become Mrs. Skipper?) in Istanbul on monday, the rest of the crew has a strong suspicion that both the Skipper's panties and Kjell's old kitchen towels will be hoisted to arrive in time for this. Stein has a clear wiew that the distance of 300 nautical miles can easily be covered in an hour, provided that we can accellerate the old lady to a speed of 300 knots (which may be less realistic than it is true (which it is)).
I fare for å bli stanset av tyrkisk tollvesen og lokalt havnepsykopatpoliti, setter vi nå kursen nordover mot Svartehavet. Tidsplanen er foreløpig ukjent, men ettersom Stein i løpet av festen vi hadde om bord i går kveld (og natt (og i dagtidlig for den saks skyld)) har klart å skaffe seg et høyst personlig ærend (kan den blonde vikingpiken på dekk bli fru Skipper?) i Istanbul på mandag, har det øvrige mannskapet en meget sterk misstanke om at både skipperens underbukser og Kjells gamle kjøkkenhåndklær vil bli heist for å nå frem til dette. Stein er selv av den klare oppfatning at distansen på 300 nautiske mil, uten problemer kan tilbakelegges på en time, dersom vi får balja opp i 300 knop (som kan være mindre realistisk enn det er sant (som det er)).
The result of the skipper doing a small plundering raid in the inner harbour.
Resultatet av skipperens lille plyndringstokt i indre havn.
We now leave Kusadasi, full of expectations, and knowing that both we ourselves and the Dutch couple next to us in the harbour (that may have been somewhat disturbed while trying to sleep at nights lately) look very much forward to seing Remar finally leaving the harbour (this time around).
Right now the adventure begins!
Vi forlater nå Kusadasi, fulle av forventninger, og vel vitende om at både vi og det nederlandske ekteparet vi ligger ved siden av i havnen (og som muligens har fått litt lite med nattesøvn i det siste) gleder oss stort til å se Remar seile ut av havnen for siste gang (for denne gang).
Det er nå eventyret begynner!
Hei Stein og mannskap! Takk for morsom og "innholdsrik" blogg...Latterkrampa tok et skikkelig tak flere ganger underveis. Kunne ikke blitt noe annerledes, med Stein som skipper?? OK! Stein - vi er forresten ALLE "motvillig" enige i at du virkelig er det universalgeniet det påstås at du er... (du påstår å være.) Ser nå bare fram til neste avsnitt. Men rot nå ikke så mye med damene at dere blir sittende værfaste.
SvarSlett