Innlegg
In the afternoon, the day after dropping anchor (at Lesbos) (meaning Thursday (which otherwise was spent adjusting the final slack in the tiller, and a fair amount of other stuff)), the northern wind (that had been way too strong, to the degree that we put out two big 20kg Bruce anchors (we got, as with anything else, plenty of anchors, 7 of them) on chain in an angle, to be able to sleep without worries (even inside this completely covered and wave less fiord)) weakened and shifted to westerly, which was perfect for us (going north). Some into the day, (which actually was rather evening-ish) we thus hoisted anchors and chugged out the sound (the sheath opening). Because the (once so promising) western wind later not only changed direction, but simply died completely (like a lame fart in the night (which otherwise was a very beautiful and peaceful one)), Remar got to rely on engine propulsion until the early morning (and then that actually didn't change until well into the day).
Litt utpå dagen, dagen etter at vi kastet anker (på Lesbos) (det vil si på torsdag (som for øvrig gikk med til å justere inn den siste slarken på rorkulten, og en god del andre ting)), løyet nordavinden (som hadde vært altfor sterk, i den grad at vi la ut to store 20 kg Bruce ankere (vi har som med alt annet, plenty av ankere, 7 stk) med kjetting i 45 grader vinkel på hverandre, for å kunne sove uten bekymringer (selv inne i denne fullstendig beskyttede og bølgefrie fjorden)) og dreide mot vest, hvilket var perfekt for oss (siden vi skal mot nord). Litt utpå dagen (altså litt nærmere kvelden) heiste vi derfor ankerene og tøffet ut sundet (skjedeåpningen). Som følge av at (den en gang så lovende) vestavinden ikke bare endret retning, men ganske enkelt døde helt ut (som en flau fis i natten (som for øvrig var en meget vakker og fredelig en)), ble Remar gående for motor helt frem til morgenkvisten (deretter forandret ikke det seg før et godt stykke ut på formiddagen faktisk).
One may from this draw the conclusion that the Meltemi (the northern wind) partly is a local thermal affected wind system (meaning that it to some extent is powered by the difference in temperature between sea and land, where land is heated much more quickly by the Sun at daytime, which heats the air, which thus is lighter and rises, and must be replaced by cooler air from the sea, and we got wind?) which slows down some at night and a few nights completely disappears. An important observation for anybody going north around here at this time, and as important, a nice excuse for a crew that likes to stay up (and get up) late.
Man kan altså trekke den konklusjon at Meltemien (nordavinden) delvis er et lokaltermikk styrt vindsystem (altså at den tildels kommer av temperaturforskjeller mellom sjø og land, hvor landjorden varmes raskere av solen om dagen, som varmer opp luft, som derfor er lettere og stiger, og må erstattes av kjøligere luft fra sjøen, og vi har vind!) som minker noe om natten og endel netter forsvinner den helt. En viktig observasjon for alle som skal nordover her på denne tiden, og ikke minst en fin unnskyldning for et mannskap som liker være oppe (og stå opp) sent.
"Major Tom to ground control..."
Mathias jager sitt romskip inn i natten.
Stein (momentarily deprived of night vision by means of a photographic flash) eating Turkish chips (much resembling Norwegian chips).
Stein (for øyeblikket frarøvet sitt nattesyn ved hjelp av en blits på et fotoapparat) spiser tyrkisk pottis (som smaker litt som Kims paprikachips).
As the diesel tank at this moment (very early in the morning that is) was suspected (which much later we learned is rarely correct) of getting emptyish (having crossed no less than The Muslim Channel (yes, that's actually its name!)), we went into Babakale, an extremely charming little fishing village (that clasps onto a little rock at the extreme southwest corner of the Turkish mainland here, north of Lesbos) searching for more fuel. This however was very scarse there (although it looked like they had plenty of fish). Thus we chose to chug on further north heading towards Bozcaada (a Turkish island, which we, as previously mentioned, had been reccommended visiting by our exessively rich Turkish neighbours in Cesme), while straining the last spare pints of diesel into the tank.
Ettersom dieseltanken på dette tidspunk (på morgenkvisten altså) ble mistenkt (noe vi mye senere lærte skjelden er riktig) for å nærme seg tom (vi har tross alt krysset Den Muslimske Kanal (ja den heter faktisk det!)), gikk vi inn til Babakale, en særdeles sjarmerende liten fiskerlandsby (som klamrer seg fast til en liten odde helt sør på det tyrkiske fastlandet, nord for Lesbos) på jakt etter mer fuel. Dette hadde de imidlertid svært dårlig med (selv om det så ut som de hadde mer enn nok fisk). Vi valgte derfor å tøffe videre nordover med kurs for Bozcaada (en tyrkisk øy, som vi som tidligere nevnt ble anbefalt å reise til av våre styrtrike tyrkiske venner fra Cesme), mens de siste reserveskvettene vi hadde av diesel om bord, ble silt og fylt på tanken.
Babakale, much fish but no diesel.
Babakale, mye fisk men ingen diesel.
A local fisher, who apparently thinks they still have room for more fish in Babakale.
En lokal fisker, som åpenbart mener de fremdeles har plass til mer fisk i Babakale.
Having motored even all the way to Bozcaada (57 nautical miles north of Lesbos), we looked forward to a little rest and a cold Efes ashore. This dream however, was brutally and definitely smashed by the local harbour mafia, who were cheeky enough to try to cheat us (at least that's what we call it when somebody demands money from us (first 40 Lira, and then 20 when we denied) just to be allowed to dock for filling diesel, and the Skippers (possibly somewhat psychopathic) handling of the mafia representative (which probably made him feel somewhat ridiculed, neglected and a bit threathened). Following this, the harbour boss arrived and threw us out, and we had to continue our journey, out of fuel both in our stomachs and tanks. Bozcaada may otherwise be described as a charming very pittoresque little village. Only white old small houses, except from the largish fortress defending the harbour. According to Mathias (who was the only one who had time to go ashore before we on pure spite went on) the place is definitely reccommended for a visit, if you happen to be strolling arond in the area.
Etter å ha gått for motor også hele veien frem til Bozcaada (57 nautiske nord for Lesbos), så vi frem til en hvil og en kald Efes på land. Denne drømmen ble imidlertid hardt og brutalt knust av den lokale havnemafiaen, som var frekke nok til å forsøke å svindle oss (det er i alle fall det vi kaller det når noen prøver å kreve oss for penger (først 40 gærninger, og så 20 når vi nektet å betale) bare for at vi skal få lov til å fylle diesel, samt Skipperens (muligens noe psykopatiske) håndtering av mafiaens utsendte representant (som antagelig fikk ham til å føle seg en smule latterliggjort, oversett og noe truet). Som følge av dette kom havnebossen og kastet oss på sjøen, og vi måtte fortsette ferden videre, tomme for fuel både i magen og på tanken. Bozcaada kan for øvrig beskrives som en sjarmerende blanding av Kardemommeby og Risør, og kan (ifølge Mathias, som var den eneste som rakk å gå i land før vi på rein trass dro videre) anbefales et besøk, for de som måtte bevege seg på disse kanter.
Leaving Bozcaada, once again without diesel, but with quite a few grapes.
Vi forlater Bozcaada, nok en gang uten diesel, men med en god del druer.
Somewhat bitter (mostly from our own spite) we thus had to continue our journey (notably having first been chased away by a Turkish guard soldier, who denied us anchoring in the vincinity of his pier, when we tried an alternative solution to visiting Bozcaada with the dinghy), heading for the entrance of the Dardanelles, the long and narrow sound leading into the Marmara Sea (which really is a bit too small to be called a Sea). The following hours luckily became a proper upper (especially for the Machinist) with perfect sailing conditions, 12-14 knots wind from the north (while we now were heading north east), glittering sea, beautiful sun and almost no waves. These conditions followed us even a fair distance into the sound, before the very strong heading current (pretty much water has to pass here, from three major rivers, Danube, Dnepr and Don) forced us to start the engine and seek slower current closer to the shore, to be able to make progress at all.
Litt bitre (mest over vår egen trass) måtte vi derfor fortsette ferden vår videre (vel og merke etter først også ha blitt jagd av gårde av en fløytende tyrksk vaktsoldat, som nektet oss å ankre opp i nærheten av brygga hans, da vi forsøkte en alternativ løsning for å besøke Bozcaada med jolla), med kurs mot innløpet til Dardanellene, den lange og trange innseilingen til Maramarhavet (som egentlig er litt for lite til å kalles et hav). De neste timene ble heldigvis en skikkelig opptur (spesielt for fyrbøteren) med perfekte seilforhold, 6-7 sekundmeter vind fra nord (mens vi nå skulle nordøst), glitrende sjø, strålende sol og lite bølger. Disse forholdene fulgte oss også et godt stykke innover sundet, før den kraftige motstrømmen (ganske mye vann som skal ut her, fra Donau, Dnepr og Don) tvang oss til å starte motoren og gå nærmere land, for at vi i det hele tatt skulle bevege oss fremover.
Remar in (almost) all its glory!
Remar i (så godt som) all sin prakt!
The Skipper can do nothing but enjoy life.
Skipperen kan ikke noe annet enn å nyte livet.
Mathias scouts towards the horizon...
Mathias speider mot horisonten...
...and leads Remar by steady Machinist hand.
...og fører Remar med stødig fyrbøterhånd.
A fish that wished to join us on the voyage and decided to just jump onboard.
En fisk som hadde lyst til å være med på turen og fant det for godt å hoppe ombord.
approaching the sound at Canakkale (27 nautical miles from Bozcaada) (where our mentioned overly rich neighbours in Chesme strongly warned us against entering the harbour, which should be taken as a sign that the place is worth a visit), the most narrow point (actually kind of an appendix mussle) in the Dardanelles, we got a bit too close to shore (the Skipper stubbornly claims that the GPS navigator was inaccurate) and ended up hitting bottom a couple of times (it's a good thing we're sailing in concrete!). Luckily we slid over the shallows with no problems, and could around 21:00 on friday glide safely into the harbour of Canakkale. Here we'll stay overnight, before continueing our journey towards Istanbul tomorrow.
Da vi nærmet oss sundet ved Canakkale (27 nautiske fra Bozcaada) (som våre styrtrike tyrkiske venner fra Cesme sterk advarte oss mot å dra til, noe som bør tas som et tegn på at stedet er verdt et besøk), det smaleste punktet (en slags lukkemuskel faktisk) i Dardanellene, kom vi imidlertid litt for nærme land (skipperen skylder hardnakket på at GPS’en viste feil) og endte opp med å grunnstøte et par ganger (jammen godt vi seiler på betong!). Heldigvis gled vi over uten problemer, og kunne i 21-tiden på fredag, gli trygt inn til havnen i Canakkale. Her kommer vi til å bli over natten, før vi fortsetter ferden videre mot Istanbul i morgen.
But first: Efes!
Men først: Efes!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar