tirsdag 15. juli 2008

Fear and loathing in Cesme.

Waiting for the northern wind to turn (and blow from another direction), we have now been four days in Cesme, an overly touristy, but cozy little fishing village, with fairly few tourists. The village is equipped with an old fortress, a steep hill, numerous Scandinavian families with small kids eating ice cream and window shopping, a leisure harbour (getting privatized in two weels, wich probably will make it more shaped up, and also much more expensive than the 32 Lira we had to pay per day), and Turkish sales guys speaking broken Norwegian.

I påvente av at nordavinden skal snu (og blåse fra en annen kant), har vi nå ligget fire dager i Cesme, en overturistifisert, dog koselig, liten fiskerby, uten alt for mange turister. Byen kan for øvrig skilte med en gammel borg, en bratt bakke, en skokk skandinaviske småbarnsfamilier som spiser is og titter i butikkvinduene, en liten småbåthavn (som i dette tilfelle blir privatisert om to uker, hvilket sannsynligvis vil føre til at havna noe mer striglet og dessuten mye dyrere enn de 32 gærningene vi måtte betale per døgn) samt tyrkiske kramkarer som prater gebrokkent norsk.


















Cesma harbour.
Havna i Cesme.


















Mathias promenading the promenade.
Mathias promenerer på promenaden.


















Shopping in Cesme. Mathias picks out at least 20 shorts at no more than 5 Lira each.
Shopping i Cesme, Mathias finner seg minst 20 shortser for ikke mer enn 5 gærninger per stk.


One of these is Ayhan, (who calls himself by the more Norwegian Jan, and is very familiar with Drømtorp, outside of Ski, 40 km into the farmlands outside of Oslo. Trains occationally passing on the single track line only stop "on request" at Drømtorp, even though they stop on ALL other stations. The stop is in the middle of a field. Jan has lived there. The Skipper is just as familiar with the place, having worked with bicycles there for some years) who has really made us grasp our own theory (developed in Kusadasi), which says that the superior strategy for getting things done in Turkey, is to become friends with a fat man. They know how to provide anything, be it a mechanic or grilled food (as after all, they are fat), and if there should be something they cannot fix, they'll be good beer drinking mates. Ayhan (who is qualifyingly fat) runs the local fish restaurant Kale Balik (here comes a part you need to be Scaninavian to understand, so I'll skip translation) meaning Castle Grill, and also in the sign named Castle Barbeque Restaurant. Ayhan, who is able to both swear and shout rude comments at passing girls in Norwegian, (perhaps due to having lived in Drømtorp) has during the weekend served us fresh fish of types like the red mullet (which lives in more than 60 metres of depth) that he prepared on his grill, and that according to tradition (we hold such things holy) must be accompanied by (at least) one Rakı (note that Rakı is not written with an i but an ı with no dot on top, that is pronounced like something between the e in feel and the u in burp) reportedly to keep the fish from crying.

En av disse er Ayhan, (som kaller seg Jan og er lokalkjent på Drømtorp utenfor Ski, en holdeplass hvor toget stopper "ved behov" og hvor også Skipperen er like kjent, siden han jobbet med sykler der noen år) som virkelig har fått oss til å omfavne vår egen teori (som vi utviklet i Kusadasi), som sier at den overlegent beste strategien for å komme noen som helst vei her i Tyrkia, er å bli kjent med en tjukk mann. Disse kan nemlig fikse alt fra mekanikere til grillmat (de er jo tross alt tjukke), og dersom det er noe de ikke kan fikse, er de uansett fine å drikke øl med. Ayhan (som altså er tjukk) driver den lokale fiskerestauranten Kale Balik (må ikke forveksles med Kalabaliken, et utrykk hyppig brukt av Pippi Langstrømpe (som for øvrig også har en arketypisk tjukk far som nok kan ordne det meste (for han er Negerkonge (eller Sydhavskonge for å være politisk korrekt)))), eller Castle Barbeque Restaurant, som det også står på skiltet. Ayhan, som både kan banne og rope slibrige bemerkninger til forbipasserende jenter på norsk (sikkert noe å gjøre med at han har bodd på Ski), har i løpet av helgen servert oss fersk fisk bl.a av typen Red Mullet (lever visstnok på 60 meters dyp) som han har tilberedt på grillen sin, og som i følge tradisjonen (slikt tar vi på alvor) bør skylles ned med (minst) en Rakı (merk at Rakı ikke skrives med i men med ı som ikke har prikk, dvs at den uttales som en blanding av e og ø, altså nesten rake) (visstnok for at fisken ikke skal gråte).























Stein and Ayhan outside the fish restaurant of the latter, a certain winner for dinner!
Stein og Ayhan utenfor fiskerestauranten til sistnevnte, en sikker vinner for middag!
























Mathias is mystical. Ole makes sure the fish will not cry.
Mathias er mystisk. Ole sørger for at fisken ikke gråter.
























The Machinist eats fish brain. Yummie.
Fyrbøteren spiser fiskehjerne. Nam-nam.

Ayhan also has introduced us to a couple of his more or less useful aquaintances (which supports the importance of being fat). One of them is Aydin, a local furhunter who speaks very well Norwegian (for having almost not lived in Norway at all), who also has an almost ridiculously large choise of leather clothing in his shop (even tight red leather pants!). Following a couple of beers, a nasty mannequin show inside the shop, starring Crew and Skipper, and a bit of friendly haggling, the Skipper and Boatswain each ended up with (at Aydins great joy, but meager gain, due to his own enthusiasm for the combination Norwegians and joint consumption of beer and Rakı and the social consequences that follow) buying a new leather jacket (one featuring a "wolf" fur worthy of Davy Crocett, the other with a dictator cut a la Mao TseDong).

Ayhan har også introdusert oss for et par av sine mer eller mindre nyttige bekjentskaper (hvilket understreker betydningen av det å være tjukk). En av dem er Aydin, en lokal pelsjeger som snakker veldig godt norsk (til å nesten ikke ha bodd i Norge i det hele tatt), og som dessuten har et latterlig godt utvalg av skinnklær i forretningen sin (til og med tettsittende røde skinnbukser!). Etter et par øl, en frekk mannekengoppvisning inne i butikklokalene, med mannskap og skipper som stjerner, etterfulgt av litt vennlig pruting, endte skipperen og båtsmannen opp (til Aydins store glede, men skrinne fortjeneste, pga sin egen entusiasme for kombinasjonen nordmenn og felles konsum av øl og Rakı med påfølgende sosiale konsekvenser) med å kjøpe hver sin nye skinnjakke (den ene med en ulvepels verdig Davy Crockett, den andre med diktatorsnitt a la Mao).
























Leather show at Aydin's. A man who knows his dealings. Including beer and Rakı.
Skinnshow hos Aydin, en mann med peiling på det han driver med. Deriblant øl og Rakı.


In addition to getting us into hides from dead animals, Ayhan fooled us into getting cleaned up. To our own (as well as everybody elses) enormous satisfaction, we were yesterday taken to a small local Hammam (Turkish bath). After having subdued the fear of the somewhat homo-erotic presence of the Hammam-meister, (a very accute fear, as we were given a thin cloth to portray a towel, ordered to remove all other textiles, get into the inner chamber and stay wet and sweaty) we were sucsessively scrubbed, washed and massaged by all (turkish) rules of the trade (which was high time, as the rust/epoxy/diesel marinade we have been submerged in the latter week, apparently was impossible to remove by other means than large quantities of some strong solvent). The bath however, was a very charming old place, slightly worn but well kept, and seemed very round (the shape of the room, that is) in spite of being completely square (which probably was due to the nice dome roof with stars in the bath room). Either way, the place must be highly recommended, but preferably come in the morning, because that's when the cooking plate is hot...!

I tillegg til å prakke på oss hud fra døde dyr, har Ayhan også lurt oss til å vaske oss. Til vår egen (så vel som alle andres) enorme tilfredsstillelse, ble vi i går tatt med til et lite lokalt Hammam (tyrkisk bad). Etter å ha lagt frykten for Hammam-meisterens noe homoerotiske fremtoning til side, (en høyst påtagelig og konkret frykt, siden vi ble tildelt en tynn klut skulle forestille et håndkle, beordret til å fjerne alle andre tekstiler, gå inn i det helligste og være våte og svette) ble vi etter tur, skrubbet, vasket og massert etter alle kunstens (tyrkiske) regler (hvilket må sies å ha vært på tide, ettersom rust/epoksy/dieselmarinaden vi har ligget i den siste uken tilsynelatende ikke lot seg fjerne med annet enn masse malingstynner). Badet var for øvrig en meget sjarmerende gammel plass, litt rufsete, men velholdt, og virket meget rundt, (altså formen på rommet) selv om det var helt kvadratisk (det skyldes nok den flotte kuppelen med stjernehimling inne i baderommet). Stedet anbefales i alle fall på det sterkeste, men kom helst om morgenen, for da er kokeplata varm...!


















The Skipper and Machinist feeling wobbly lazy after having been smuthered by soft man hands.
Skipperen og fyrbøteren er slappe i fisken etter å ha blitt knadd av myke mannehender.


Fire dager i Cesme har imidlertid blitt i meste laget for mannskapet, som de siste dagene har begynt å gå hverandre alvorlig på nervene. Til tross for nok av meningsfulle aktiviteter og sysselsette oss selv med (som skifting av dynamo, tømming og vasking av dieseltanken, utpumping av ekstremt møkkete bunnvann, reparasjon av diverse vannpumper, montering av dassen (samt en haug med andre ting) er det åpenbart at frustrasjonen (over å ligge værfast i havn) og umoralen (eller en noe alternativ moral om du vil) har tatt tak i oss alle. Dette har blant annet ført til at skipperen har begynt å sniffe chili, fyrbøteren har rømt, mens båtsmannen ved flere anledninger (dog ikke uprovosert) har gått fysisk til angrep på resten av mannskapet på åpen gate. Vi håper nå at vinden snart snur, slik at denne galskapen kan ta slutt.


















Stein and Mathias seated for having one (1) beer in a local pizza joint. A quantity of this drink that is as relevent and long lasting as the virtue of a lone man in a harem!
Stein og Mathias har satt seg for å ta én (1) øl på en lokal pizzasjappe. Et kvantum av denne drikk like relevant og varig som dyden på en mann alene i et harem!























Ole acts out Donkey Kong
Ole leker Donkey Kong


















Stein becomes an easy victim to Oles wrath.
Stein blir et lettvint offer for Oles vrede.


















The Machinist dries his panties on a rope. The Skipper checks if they are clean (which they are).
Fyrbøteren tørker trusene sine på trossa. Skipperen sjekker om de er reine (hvilket de er).


















The Nut turns a nut, and then we are ready to move on!
Stein skrur en skrue, og så er vi klare for å dra videre!


(And thanks for all the fish!)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar