Etappe 4: Canakkale - Gerlibolu - Sarköy (50 nm)

After nearly 24 hours in Canakkale (which is supposed to lie 25 km north of reportedly is Troja (but we think it's just a hoax)), getting a bit of rest, good food (served by e very sweet Turkish girl, whom we all got slightly taken by), a few cold Efes (at something that (apart from rising from the pavement rather than going down from it) could resemble a Norwegian student pub) and a corn bar, Remar headed on north along the Dardanelles (the straith connecting the Aegean and the Marmara Sea). Due to problems even with Mathias' Visa card, or a "glitch" on Visas behalf (may the Visa guys burn!) 1000 local currency stuff were drawn from his account, which was unfixable on the run, even utilizing the worst language we three in combination know (which is no small amount) to the banker in Norway, we were not able to get much Diesel here either.

Etter et lite døgn i Canakkale (som skal ligge 25 km nord for det som etter sigende skal være Troja (men vi tror det er bare jug)), med litt hvile, god mat (servet av en meget søt tyrkisk pike som vi alle ble litt betatt av), noen kalde Efes (på noe som (bortsett fra at den gikk oppover og ikke nedover) kan minne om en sliten norsk studentpub) og en kolbe mais, gikk Remars ferd videre nordover langs Dardanellene (stredet som forbinder Egeerhavet og Marmarhavet (som vi allerede har vært inne på egentlig syns vi ikke Marmarahavet egentlig fortjener å bli kalt et hav)). Som følge av problemer med visakortet til Mathias (må de visa-folka brenne!) ble 1000 lokale gærninger trukket fra kontoen hans, som ikke lot seg fikse på sparket, selv ved hjelp av det værste språket vi tre i kombinasjon kjenner (som ikke er småtteri) til bankmannen i Norge, hvilket førte til at vi heller ikke her fikk fylt dieseltanken opp i særlig grad.


















Remar, with 2/3 of the present crew (a mean Skipper and glomy Boatswain), docked at the harbour in Canakkale.
Remar, med 2/3 av det nåværende mannskap, (en olm Skipper og bister Båtsmann) fortøyd ved havnen i Canakkale.



















A retired horse from Hollywood, last seen in Wolfgang Petersens film ”Troy” from 2004.
En pensjonert hest fra Hollywood, sist sett i Wolfgang Petersens film ”Troy” fra 2004.


Finally we anyway got moving. The big challenge proved to be (as our filthy rich boar neighbours from Cesme of course already pointed out) the sound lying a couple of nautic miles up from Canakkale. Here the Dardanelles turn suddenly from heading North (from our perspective), while the water masses do the oposite. With a heading current of about 5 knots, head wind (of course!) and the engine running full steam, we worked step by step, in the early morning hours, at a crawling speed, (and we think of the kind of crawling observed when extremely intoxicated) until we found a slight reduction in current on the east (and pretty far above) the sound, and were able to lower the engine revs to a non explosion threatening level.

Omsider kom vi oss i alle fall av gårde. Denne etappens store utfordringen viste seg (som våre styrtrike båtnaboer fra Cesme selvfølgelig allerede hadde rukket å påpeke) å være sundet som ligger et par nautiske mil nord for Canakkale. Her svinger Dardanellene brått fra mot nord til mot øst (fra vårt perspektiv), mens vannmassene gjør det motsatte. Med en motstrøm som ikke likner grisen (opp mot 5 knop!), motvind (selvfølgelig) og motoren på full guffe, jobbet vi oss, i løpet av de tidlige nattetimene, videre i krabbefart (og da snakker vi en sånn liten krabbe en som man fiska på brygga med blåskjell og snor når man selv var liten) helt til vi fant bakevja på øst- og (et godt stykke på) oversiden av sundet, og kunne senke turtallet ned til et ikke-eksplosjons-truende nivå.


















A small informal celebration on deck, after passing the sound just north of Canakkale.
En uhøytidelig liten feiring på dekk, etter at vi har passert sundet rett nord for Canakkale.


The rest of the first part of the stage went surprisingly well, still by engine, and close to the east shore of the Dardanelles. Since we had still not gotten hold of diesel, the need was still quite pressing, and as we (a bit into the morning) approached Geribolu (a small village situated on the north side of the sound, at the opening into the Marmara Sea, 25 nautical miles north east of Canakkale, (and that according to the GPS navigator was supposed to have a harbour that could supply diesel)), we chose to go across the sound (which in reality meant going zig zag between a million tankers going in and out of the Dardanelles) and enter Geribolu (or Gallipoli if you like, but we choose to use the Turkish name of the village).

Resten av den første delen av etappen gikk overraskende greit, fremdeles for motor, og tett ved land på østsiden av Dardanellene. Siden vi ennå ikke hadde fått tak i diesel var behovet fremdeles prekært, og da vi (litt utpå morgenkvisten) nærmet oss Geribolu (en liten by som ligger på nordsiden av sundet, ved åpningen til selve Marmarhavet, 25 nautiske nordøst for Canakkale, (og som ifølge GPS-navigatoren skulle ha en havn som visstnok kunne tilby fylling av diesel)), valgte vi å krysse sundet (hvilket i praksis ville si å gå i sikksakk mellom en million tankere og containerskip på vei inn og ut av Dardanellene) og gå inn til Geribolu (eller Gallipoli om du vil, men vi velger å bruke det Tyrkiske navnet på byen).


















Sunrise in the Dardanelles.
Soloppgang i Dardanellene.


Geribolu is in our opinion an incredibly charming little village (even though we will readily point out that most normal people would find it straightly unappetizing), with a tiny dirty fishing harbour containing a lot of small fishing vessels, fish, fishers, small two storey (and occationally quite ready to collapse) wooden houses, narrow alleys, and a load of local soup kitchens (serving what would turn out to be a specialty for this place. The soup was ecceptionally tasty (and we feel the term "Gallipoli Soup" (sorry to have to utilize the Greek name for a moment) sounds very familiar), and that was possibly cooked on cat, as the proportion of grown up cats (which was zero) in Geribolu didn't sem to correspond at all with the number of kittens (which were present in hoards)) The two big downers with the place however, were that Mathias didn't get any honey with his breakfast (which the owner of the cafe was made to regret strongly) and that the oh so proud Geriboluian soup makers (countrary to the GPS' claims) didn't have any sort of diesel to offer us.

Geribolu er etter vår mening en vanvittig sjarmerende liten småby (selv om vi skal være de første til å påpeke at de fleste normale mennesker nok vil finne den direkte uappetittlig), med en liten møkkete fiskehavn med masse små fiskebåter, fisk, fiskere, små treetasjes (og tidvis ganske falleferdige) trehus, trange smug, og en bråte lokale suppekjøkken (som serverer det som skulle vise seg å være en spesialitet for byen. Suppen var i bunn og grunn eksepsjonelt god (og vi syntes at begrepet ”Gallipoli-suppe” (vi må beklagelig vis ta i bruk det greske navnet for et øyeblikk) høres veldig kjent ut), og som muligens også er brygget på katt, ettersom andelen voksne katter (det vil si ingen) i Geribolu overhode ikke så ut til korrespondere med andelen kattunger (hvilket det krydde av)) på hvert gate(smug)hjørne. De to store skårene i gleden var imidlertid at Mathias ikke fikk honning til frokost (noe innehaveren av kaféen vi spiste på smertelig fikk unngjelde) og at de akk så stolte Geriboluiske suppekokerne (til tross for GPS-navigatorens påståelighet) ikke hadde noe diesel å tilby oss.


















The small and (in our opinion) incredibly charming fishing port of Geribolu.
Den lille og (etter vår mening) utrolig sjarmerende fiskehavnen i Geribolu.


















The honey, which in force of being non present earlier at the breakfast, made Mathias tilt totally.
Honningen, som i kraft av sitt fravær tidligere under frokosten, fikk Mathias til å klikke i vinkel.























The famous Gallipoli soup (at least we think is is...)
Den berømte Gallipoli-suppen (vi tror det i alle fall...)


Once again we thus went on north east wards, this time into the Marmara Sea, sun in the faces, on full upwind but a northerly, and able to stay on straight course. After a few hours of sheer pleasure, the wind naturally shifted to straight against us (it really seems like the wind ia permanently bound to be against us, no matter which direction we're heading), and we had to go on a tack beating spree as if we were Ike Turner (what’s love got to do with it?!!) to get anywhere at all. So it went on until we arrived at Sarköy ("köy" by the way means village in Turkish), 25 nautical miles north east of Geribolu (even though we most likely covered more than twice that distance), still on the hunt for diesel. Once again, the GPS plays games with us, and on our way towards what we thought was a dark harbour (but later showed out o be a pretty nice beach), we manage to run aground again (the concrete is still undamaged!). Following some quarreling with the waves and the sand, we finally got loose around midnight and went into the dark harbour right next to where it was supposed to be, according to the GPS. By then we were so sick of it all thet we docked next to an exeptionally unseaworthy hoboe ship for the night. But enough said.

Later investigations have revealed thet the GPS positioning is just fine, but the maps in some areas like this, can be 200 metres off what they claim to be. (The mappers in Turkey have been revealed by the Skipper in earlier ventures to be highly suspect. Trying to get across a mountain range deep into the south of the countryside on an old Jeep 4x4 carrying all the right maps, he found that roads said to go on, didn't, and roads said to stop, didn't either. The reason was later explained this way: "Nobody go in there that aren't familiar with the area, unless they're maybe enemies we'd like to confuse, so the maps aren't meant to work here." Well, took us a freaking cold night to get out of those mountains, and I promise: NO car has EVER been where this one went!)

Igjen dro vi derfor videre nordøstover, denne gangen ut på Marmarhavet, på full kryss, med vind fra nord og sol i ansiktene. Etter noen timer med bare kos dreide selvfølgelig vinden igjen rett mot oss (det virker seriøst som om det alltid blåser fra nordøst på disse kanter), og vi måtte begynne å slå som en annen Ike Turner (what’s love got to do with it?!!) for i det hele tatt å komme oss fremover. Slik fortsatte det til vi kom til Sarköy ("köy" betyr forresten landsby på tyrkisk), 25 nautiske mil nordøst for Geribolu (selv om vi sikkert har tilbakelagt det dobbelte), stadig på jakt etter diesel. Igjen spiller GPS’en oss et puss, og på vei inn i det vi trodde var en mørklagt havn (men som senere skulle vise seg å være en ganske så koselig badestrand), klarer vi å grunnstøte igjen (betongen er fremdeles like hel!). Etter litt skvalping og krangling med sanda, kom vi rundt midnatt oss til slutt løs, og inn i den mørklagte havna som lå rett ved siden av der den i følge GPS’en burde vært. Da var vi også så lei at vi la oss til ved siden av et særdeles lite sjødyktig uteliggerskip for natten. Men nok om det.

Later investigations have revealed that the GPS positioning is just fine, but the maps in some areas like this, can be 200 metres off what they claim to be. The mappers in Turkey have been revealed by the Skipper in earlier ventures to be highly suspect. Trying to get across a mountain range in the south inland in an old Jeep offroader 20 years ago carrying all the right maps, he found that roads said to go on, didn't, and roads said to stop, didn't either. The reason was later explained this way: "Nobody go in there that aren't familiar with the area, unless they're maybe enemies we'd like to confuse, so the maps aren't meant to work there." Well, took us a freaking cold night to get through the right passes in those mountains, and I promise: NO car has EVER been where this one went! Old and very sturdy Wrangler. Resembles Remar actually...

Senere undersøkelser avslørte at GPS posisjoneringen var helt fin den, men at kartene i noen områder, som dette, gjerne kan være 200 m fra der de hevder å være. (Kartmakerne i Tyrkia har tidligere vært avslørt av Skipperen som høyst upålitelige. Da han prøvde å komme over et fjellområde i innlandet i sør med en gammel Jeep firehjulstrekker, for 20 år siden, medbringende alle de riktige kartene, fant han at veier som skulle fortsette, ikke gjorde det, og veier som skulle stoppe, heller ikke gjorde det. Grunnen ble senere forklart slik: "Ingen drar in der som ikke er kjent her, om de ikke kanskje er fiender som vi gjerne vil forvirre, så det er ikke meningen at kartene skal virke der." Vel, det tok oss en jævla kald natt å komme oss gjenom de riktige passene i disse fjellene, og jeg lover: INGEN bil har NOENSINNE vært der denne kjørte! Gammel og veldig solid Wrangler. Ligner litt på Remar egentlig...


















Finally at Sarköy! The Machinist and the Skipper enjoy a cold night beer below deck (in order to not disturm the hoboes sleeping on deck next to us).
Endelig fremme i Sarköy! Fyrbøteren og Skipperen nyter en kald nattpils under dekk (for ikke å forstyrre de sovende uteliggerne på dekk ved siden av).